Når du står alene i kampene

Når man har mye å gjøre, tenke på, eller «stå i», uansett levemåte, vil man noen ganger kjenne seg alene om kampene, både de små og store. For ingen vet hvor mye som kreves. Ingen vet hva man står i. Ingen kan rose en for kampene, iallefall ikke fullt ut, fordi ingen aner hva de handler om i sin helhet. Det er bare du som vet hva du har klart, og klarer hver dag! Heia deg!

Da jeg var syk, levde jeg i det scenarioet hver dag. Ovenfor menneskene i det offentlige, være seg NAV, fastlegekontor eller psykiatrien. I tillegg kommer en omgangskrets som heller ikke har innsikt, det vil de aldri heller få, og det er også litt av grunnen til at det er så ufattelig slitsomt å være pårørende. Fordi man ikke vet. Men så er det vanskelig å være den de er pårørende for også, og skulle stå i de vanskelige situasjonene hvor verdenene kræsjer. En utmattende tid, for alle.

Jeg har hørt det fra mange i ulike livssituasjoner, uten at de har noe med psykisk sykdom å gjøre, men livet kan noen ganger være krevende. Man skal ta krevende avgjørelser, man blir utsatt for sykdom, det oppstår sykdom i nær omgangskrets, man jobber mye i perioder (av nødvendighet), samlivskriser, samlivsbrudd, småbarnstid, krevende tider med den eldre generasjonen og så mye, mye mer. Ingen andre enn de som står i situasjonen vet hvordan det er. Og kommunikasjon er noe av det enkleste, og vanskeligste man holder på med. Man vil gjerne bli forstått, og gjerne få forståelse, og gjerne møte den andre på samme tid.

Livet byr på mye. Å puste med jevne mellomrom, sånn dypt… Telle så langt man behøver for å finne roen, gjøre så godt man kan og ikke gå følelsesmessig inn i alt som skjer… Veldig mange er opplært til å føle, istedenfor å tenke konstruktivt over det som skjer. Følelser er fint, men ikke hele tiden.

Ta plassen din. Kjenn etter hva som er rett for deg. Kommuniser hva som er viktig for deg, be om tålmodighet fra motparten om du trenger det. Vit at den andre ikke aner hva du står i, for selv om de har opplevd noe lignende, vil aldri to liv være like.

Og husk, tankene og følelsene dine er aldri rare, de er tenkt og følt av noen andre før. Noen ganger bør de korrigeres for å få et lettere liv, andre ganger skal de få være som de er, fordi de er en del av ditt liv.

Du er deg. Det holder.

Reklamer

Hvordan tar vi det?

cropped-cropped-cropped-cropped-cropped-cropped-shutterstock_113439778-17.jpg

«Det handler ikke om hvordan man har det, men hvordan man tar det» sa en klok lærer til oss i klasserommet en gang. Ikke visste jeg da, at det skulle bli et mantra i mitt liv. Å velge hvordan man skal ta alt som skjer i et menneskeliv krever mer enn vi noen ganger kjenner at vi kan orke. For en periode kan vi kjenne at verden raser sammen, vi har lyst til å hyle og skrike, og noen ganger gjør vi det og. Å kjenne på denne smerten og ubehaget er en del av det å være menneske. Hva vi gjør med alt som skjer rundt oss, og ikke minst inni oss, er vårt eget ansvar å ta stilling til. Hvordan takler vi alt som skjer? Noen ganger må vi rase litt. Skrike litt, gråte litt. Jeg er tilhenger av det i korte perioder, kanskje bare for noen sekunder, for å «få av toppen» på det vi står i, så vi kan åpne øynene og sette tankene inn på riktig spor etter løsninger.

Jeg kunne velge, da jeg ikke torde å drikke vann eller gå ut, om jeg skulle høre på fortiden som raste i meg og skremte livskiten av meg, eller om jeg skulle fokusere annerledes. Jeg lærte meg etterhvert å fokusere annerledes. Se nåtiden, og kalle en spade for en spade. Vise forståelse for frykten, men ikke følge den. Når jeg nå ikke har angst lenger, betyr ikke det at livet mitt er uten utfordringer, og ting som må løses. Ingen liv er «perfekte», om det betyr at man aldri må tenke på noe som må løses. God helse fritar mennesket for mange utfordringer. God økonomi også. Men disse tingene er ikke alt! Alt blir ikke perfekt om man har masse penger og god helse. De aller, aller fleste opplever ikke et helt liv med disse tingene, og mange ikke i det hele tatt! Og vi vil møte utfordringer som ikke har noe med dette å gjøre med jevne mellomrom også, som må løses, enten for oss selv, eller for de rundt oss.

Jeg skrev bok og holder foredrag, studere psykologi og jobber med mennesker, fordi jeg valgte å ta tak i meg selv. Dette er ikke selvskryt, men jeg vil så gjerne fortelle andre mennesker at det går an å få det bedre ved å velge annerledes, tenke annerledes, snakke annerledes. Hver dag. Tenke at det finnes løsninger. Andre tanker, ord og måter å velge innholdet i livet på. Det er det som brenner i meg hele tiden. Uansett hva man står oppe i, gjør situasjonen så god som mulig der og da! Om det er et glass vann for å lindre, eller en smertestillende tablett. En kopp kaffe, en klapp på skuldra, en klem eller en tanke på noe fint. Tanker om gode minner, eller noe godt idag. Uansett størrelsen på det gode, det gir deg energi til å stå i, holde ut, eller være mer beredt på det kjipe som kommer, for innimellom oppstår det kjipe situasjoner!

Jeg unnet meg selv aldri noe godt. Jeg drakk ikke vann når jeg var tørst, gikk ikke ut når jeg hadde behov for bevegelse, eller søkte hjelp når jeg trengte det. Jeg vet dessverre hva det vil si og totalt miste seg selv og nesten livet selv, og hvor mye det kan kreve å komme seg opp igjen, på alle områder jeg ville ha på plass i livet mitt. Det startet med tankene mine om meg selv, og hvordan jeg selv kunne skape et godt liv for meg selv. Gi f… i alle andre. Hva de mente var bra for meg, at jeg skulle skjerpe meg, og at jeg ikke var god nok. Jeg ble sint, og ble engasjert over mitt eget liv og at jeg skulle ha det bra. Jeg tok over kontrollen i mitt eget liv. Jeg startet med å våkne opp om morgenen og se at jeg selv hadde muligheten til å bestemme hvordan starten på dagen skulle bli. Og det er det jeg vil fortelle verden, og det har ingenting med psykisk sykdom å gjøre; «Man velger ikke hvordan man har det, men velger hvordan man tar det»

«Ikke gå så inn i det»

Da jeg var syk, så sa mamma til meg: «Ikke gå så inn i det». Den gangen skjønte jeg ikke bæret av hva hun snakket om, da alt det vonde romsterte rundt i meg hele tiden. Det gjorde at tankene mine hadde lært seg å reagere automatisk på alt det vonde inni meg. Med enda flere tanker, enda flere vonde følelser, enda mere frustrasjon og desperasjon. Ingen muligheter i sikte, for hjernen min var nå opplært til å tenke snevert, reagere på en uhensiktsmessig måte, og reagere voldsomt ved alt som rørte ved gamle ting eller utfordrer meg.

Da jeg tok valget om å leve, og ikke bare overleve, kom ordene til mamma tilbake. Å begynne å se om tankene mine, ordene jeg sa, og valgene jeg gjorde var basert på gamle tankemønster, og å bli bevisst på hvor mye jeg «gikk inn i» det som foregikk inni hodet mitt og rundt meg. Det funka! Jeg vil aldri slutte med denne tankegangen, og å være bevisst på hvordan jeg selv reagerer, og responderer. Både til meg selv, og andre. Om det er egne tanker, hva andre sier til meg, eller ting som skjer, har jeg alltid et valg, hvor mye skal jeg involvere tankene og følelsene mine i det? Å se hvordan oppførselen min også endret seg da jeg lærte meg å ikke gå inn med hud og hår, var en aha-opplevelse. Mye mindre drama, både for meg selv og andre.

Dette er en pågående prosess. Alle tankemønstre man legger inn vil være grunnlaget for hvordan man oppfører seg og mye vil da gå automatisk. Både i sitt eget hode, og med de rundt. Men man vil stadig møte nye situasjoner og oppleve nye utfordringer som gjør at det er lurt å tenke seg om en gang eller to før man reagerer.

Dette er noe som jeg tenker er viktig for mange mennesker å tenke over, om man opplever drama i sitt eget følelsesliv, eller sammen med andre. Det er ikke alltid det vi selv tenker og føler, eller hva andre mennesker sier eller gjør som skaper drama i første omgang. Det handler mange ganger om hvordan vi selv velger å motta informasjonen, og respondere på den.

Hva skal man la gå, og hva skal man respondere på?

Tusenvis av valg…

Jeg har skrevet om dette temaet før, men det påvirker oss så mye at jeg velger å skrive om det igjen!

Hver eneste dag ser jeg hva valgene mine har å si for hvordan jeg har det, og hvordan dagen min er. Det var også noe av det som ga meg styrke, mestringsfølelse og vekst, da jeg krabbet meg opp fra min egen avgrunn.

Å velge det som er best for en selv, er ikke alltid like enkelt. Noen ganger er det egne frykter som spiller inn, andres meninger, påvirkning av tradisjoner og kultur, og hva man «burde» velge.

Jeg fikk mer energi av å ta valg som var gode for meg. Uansett hva det var, så kjente jeg at jeg ble tilfreds og glad om jeg gjorde det jeg selv ønsket, istedenfor å følge andre, og det jeg trodde var riktig i forhold til hva som var «normalen». Jeg oppdaget at mange av mine valg ikke stemte overens med det andre mente, men jeg tok en runde i hodet mitt: «spiller det noen rolle hva andre mener?», og måtte ta et valg, enten dro valget energi av meg, fordi jeg valgte å gå bort for meg selv, eller jeg fikk energi fordi jeg kunne stå inne for det 100%. Jeg valgte det siste, fordi jeg nektet å la valgene mine påvirke hode og kropp på en negativ måte. Jeg ville blitt sliten, og livet mitt hadde ikke blitt noe jeg kunne stå inne for. Et bevisst feil valg, hadde jeg erfart besto av flere elementer; jeg ble sliten, lei meg, sur, og det fikk ofte ringvirkninger og påvirker gjerne mitt neste valg igjen også.

Alle har valg. Tusenvis hver eneste dag. Mange er automatiske valg, som at vi ikke tenker på at vi skrur av vannet når vi er ferdig med å vakse hendene. Andre tenker vi bevisst over. Å være bevisst på hva vi velger er viktig for helsen vår, både den fysiske og psykiske, og er vi vant til å velge på bekostning av oss selv og eventuell familie, må dette handlingsmønsteret brytes, for å få overskudd og et gladere liv.

Valget er ditt. Hver dag, mange, mange ganger daglig. Hva du tenker, sier og gjør. Å legge inn nye tankemønstre og handlingsmønstre øker livsgleden og overskudd.

Du har like mye rett til å velge det du kan stå inne for som alle andre!

P.s. Idag er det Fastelaven. Har du tenkt til å spise en eller flere boller, stå inne for valget ditt. Du får ingen glede om du angrer etter å ha spist 😉

Jeg var en brysom pasient

Jeg var innlagt flere ganger på psykiatrisk avdeling, både som akutt, og over tid.

Jeg har hatt utallige behandlere gjennom mine år psykiatrien, og psykologer, psykiatere, psykiatriske sykepleiere gjorde sitt beste for å gi meg det de mente var best for meg.

Mange hadde mange idéer. Jeg måtte legge vekk tankene, komme meg ut, begynne med medisiner, det ene slaget etter det andre, og helst bare ikke være til bry. Ingen spurte meg hvordan dagene mine var. Ingen visste. Ingen tok seg tid og viste omsorg nok til å skape en tillit som gjorde at jeg klarte å fortelle. De så ei redd jente, som ikke klarte å leve, men ingen av de tok seg tid til å lirke fram det vonde som lå og gjorde dagene mine uutholdelige.

Ingen, i løpet av 10 år, visste hvordan dagene mine var. Hva de inneholdt, og hvordan jeg håndterte dem. Ingen!

De ble oppgitte over meg, en etter en, fordi jeg takket nei til det de foreslo, og de ga meg ultimatum om å følge det de sa, ellers ville jeg miste plassen min. Ingen uvanlig taktikk i psykiatrien, men et stort overtramp. Frivillig tvang heter det. Jeg lurer på hvorfor ingen var mer nysgjerrige på meg og hva akkurat jeg hadde behov for?

Det er ikke enkelt å være behandler i psykiatrien. Fordi ingen menneske er likt, fordi den syke ofte snakker og handler irrasjonelt, fordi man er ambivalent (vansker med å bestemme seg), eller har problemer med å fortelle om sine aller dypeste hemmeligheter til vilt fremmede. Eller andre grunner. Men å se MENNESKET, og ikke diagnoser, er viktig. Ingen menneske ER diagnosene sine, det er ingen som passer til samme behandlingsopplegg, det er ingen som er like. Mye av det man sier og gjør er likt, tankemønstrene er basert på mye av det samme, kamp- og flukt-taktikk. Men alle må behandles forskjellig. Det må utvises stor respekt, imøtekommenhet, omsorg og åpne for metoder for å bli frisk som går utenfor «boksen». Jeg savnet et ønske om å hjelpe, på mine premisser, ikke etter et skjema. Og det har vært og er mange med meg som har opplevd mye av det samme. Å bli sett ned på, rart på, beskjed om å «ta seg sammen» (hva nå enn det betyr når alle tanker og følelser et i kamp hele tiden..), bli truet inn i opplegg som pasienten vet ikke fungerer og mye annet. Noen lever idag, andre gjør det ikke. Jeg lever, men det er ikke på grunn av dem. Det er på tross av dem.

Etter 10 år, var det én behandler som SÅ MEG. Som tok tak i det lille jeg sa, og som skjønte. Skjønte hvilken kraft som dro og slet i meg. Hadde det ikke vært for det, hadde ikke jeg vært her idag. Jeg valgte hennes metode da jeg skulle velge livet igjen noen år etter møtet med henne. Jeg kom meg opp for egen maskin, for jeg hadde ingen tillit til systemet. Det funket, med gode støttespillere.

Til alle pasienter i psykiatrien og til pårørende. Dere lever liv som krever en større jobb hver eneste dag som ingen yrke kan måle seg med. Stå på, det er mulig å komme seg videre!

Til alle behandlere. Vær varsom, vis tålmodighet, omsorg, interesse, og respekt. Ett møte kan rive ned alt. Ett møte kan gi håp større enn pasienten ante kunne komme.

Jeg er ikke bitter på psykiatrien. Jeg lever videre, men jobber du med mennesker, uansett hvor, vis at du bryr deg, og ikke se skrått på noen. Det kan ende fatalt. Et klapp på skuldra, et vennlig blikk, et godt ord, og genuin interesse om et medmenneske skaper håp!

Å være avhengig…

Jeg vet ikke hvor mange som kan kjenne seg igjen i mine opplevelser, da de eskalerte til ytterste grenser, veldig ofte. Men jeg har allikevel lyst til å skrive om deler av det jeg har erfart, fordi jeg tror mange kan kjenne seg igjen i kjernen av det. Nemlig å fortsette i trygge og vante tanker og måter å velge på, som ikke er særlig gode.

Jeg sammenligner mine opplevelser med det å være avhengig, kanskje på samme måte som alkoholikere, fordi det var så lite som skulle til for å falle tilbake i gamle, trygge og vante måter å leve på. Og i litt tilfelle betød det at jeg sluttet å ta vare på meg selv, og spiralen ville gått nedover som den hadde gjort i mange år før. Selvhatet hadde vært så stort, men og så trygt fordi jeg visste hva jeg hadde å forholde meg til, at det dro i meg i hvert eneste valg der jeg måtte velge bra for meg selv for å komme meg videre ut av avhengigheten som besto av å velge dritt for meg selv i både tanker og handlinger. Men så farlig å velge noe ukjent! Og fortjente jeg det? Dette er tanker som veldig mange tenker, og er lett å følge, nettopp fordi det er så trygt, og virker sant for dem det gjelder at man må følge gamle, vante tankemønstre.

Den første tanken min i en valgsituasjon var (helt i de små valgene som å drikke vann når man er tørst), var at jeg ikke fortjente det. Og deretter kom kampen om å gjøre det som var bra for meg, eller følge gamle tanker. Og det kjentes så trygt å la være for eksempel å drikke det glasset med vann, fordi jeg da visste hvordan jeg fikk det etterpå, og det visste jeg hvordan jeg skulle håndtere. Men var det verdt å gå tilbake? Å kjenne kroppen bli syk både fysisk og psykisk av at jeg tok dårlige valg for meg selv, i all min våkne tid? Jeg var helt utslitt etter å ha torturert meg selv i fem år, og visst ikke hvor mye kroppen min lenger klarte av nedbrytning, da jeg allerede hadde vært gjennom en kveld da jeg holdt på å forsvinne. Dø.

Valget ble dermed veldig enkelt, og ufattelig vanskelig på en gang. Det dro i hver sin retning, og det var kamper i alle mine våkne timer. Kjernen i dette, å ikke tørre å bryte ut av dårlige, destruktive vaner, eller ville det beste for seg selv, er noe mange sliter med. Med negative tanker om seg selv for eksempel. Eller være fastlåst i handlingsmønstre som er trygge, men ikke særlig givende.

Ja, jeg er over middels engasjert i det å tenke positivt, ikke bry meg om bagateller og det å velge det beste for meg selv. Men når opplevelsene av selvhat ble så sterke over så mange år, og jeg var totalt utslitt av å dytte meg selv ned og av angst-adrenalin, så ble kontrastene store når jeg opplevde etterhvert hvor godt det var/er å velge gode tanker og valg for meg selv. For meg handlet det om selvhat, og det går langt utover det å være misfornøyd med rumpa si eller være litt sint på seg selv.

Men alt er et valg. Jeg har ihvertfall ikke tapt på å bli bestevenn med meg selv. Jeg har fått LIVET, ikke lenger en haug med mestringsstrategier for å kun såvidt overleve. Og ingen kunne, eller kan ta valgene for meg. Jeg har prøvd det også, det fungerte ikke i det hele tatt.

Jeg vil aldri gi meg med å snakke om å være sin egen bestevenn. Fordi jeg vet hva det betyr å være sin egen fiende, og også hvordan det er i andre enden av skalaen, å respektere seg selv på heltid. Men jeg overøser ingen. For alle må få lov til å ta sine valg, akkurat som jeg må ta mine.

Alle mennesker, i alle livssituasjoner, tar mange tusen valg hver eneste dag. Sørg for at de er så gode som du kan!

Vil du lese mer om min historie, og med temaer som berører de fleste menneskeliv, finnes boken min «Det handler ikke om å overleve, det handler om å leve». Den kan bestilles i alle bokhandlere, i butikk og på nett!

Jeg flyktet inn i smerten

Jeg ble nesten født med atopisk eksem. Da jeg var 5 uker gammel brøt det ut første gang, og jeg så ut som en kjøttkake, har foreldrene mine fortalt meg. Psykiatrien sa at angsten min antakelig startet på grunn av all kløen, fordi jeg følte meg fanget i egen kropp. Det tror jeg gjerne på. Ett myggstikk klør ganske mye. Når kroppen er full av kløende eksem og sår, så er det mye å ta for et lite spedbarn.

Senere opplevde jeg vonde situasjoner som fikk fart på angsten, og utviklet tvangsrutiner for å ha en viss kontroll. Det skal jeg ikke skrive om nå, jeg vil skrive om selvskading. Jeg har aldri kuttet meg, som mange gjør når de selvskader seg. Jeg hadde jo allerede noe å ta av, en åpning i huden jeg kunne benytte meg av. Jeg har brukt mye rare redskaper for å grave dypt i huden, så smerten ble større enn smerten inni meg. Jeg ble godt kjent med fysisk smerte, og hvor mye jeg måtte grave for å komme til at den smerten overdøvde den psykiske smerten. Det var sabla vondt, men samtidig godt. Fordi den tok fokuset bort fra de vonde følelsene, og ga meg litt «pause». En pause som ble erstattet av så mye annet. Den psykiske smerten var ikke borte, den lå under den fysiske smerten og ulmet. Når såret hadde gitt meg nok «tilfredsstillelse», ble jeg sint. Fordi jeg hadde skadet meg selv. Jeg følte meg dum, fordi jeg ikke klarte å håndtere den psykiske smerten min må andre måter. Jeg skjems over sårene mine. Den «pausen» det ga, gjorde at den psykiske smerten ble enda større enn før. Det var også en trygghet i å grave i sårene mine. Jeg visste hva jeg holdt på med, og utviklet en doktorgrad i å vite hvor lang tid det tok før det sluttet å blø, når det kun kom klar sårvæske ut, og når det la seg en hinne over såret. En hinne som ikke ble der så lenge, men da hadde jeg kunnskap om neste stadie, og hvordan såret så ut, føltes, hvor langt jeg måtte ned, gjør lang tid det tok for å gro…. Kjekk kunnskap for forskere. Litt manisk kunnskap i mitt liv. Jeg hadde full kontroll på noe. Tryggheten som kontrollen ga meg, gjorde det også vanskelig å slutte. For det var mitt fluktsted når ting ble for vanskelig å håndtere med tankene og følelsene mine.

Leger ved enkelte legevakter i Norge straffer de som kommer med skader de har påført seg selv. Pasientene får ikke bedøvelse ved sying, fordi «du er jo så vant til smerte», og legene mener at de skal skjerpe seg…

Ikke døm de som selvskader seg. De vet ingen andre måter å håndtere den indre smerten på. Gi de heller en klapp på skuldra eller en klem.

Egoist, er jeg virkelig det?

Nå har jeg vært uten angst, tvang, panikk, isolasjon og psykiatri i snart 5 år. Jeg tok selv valget om å være lenger her på jorden, jeg tok selv valget om å ta tak i eget liv. Utenfor psykiatrien, men sammen med noen som SÅ MEG. I løpet av denne tiden har det skjedd utrolig mye. Det største som har skjedd meg er ikke at jeg har utgitt en bok, eller andre synlige bragder som andre ser. Den største bragden har vært å kjempe seg gjennom hverdager med tvil, rastløshet, utmattethet og sinne. Og å komme helskinnet gjennom dagene. Å kjenne ro i hjernen, har tatt veldig lang tid å venne seg til. At det ikke alltid er stemmer oppi der som forteller om alt det vonde som skjedde en gang, eller som fortalte om hvor farlig det var å røre på seg, drikke vann eller gå på do. Å leve et fredelig liv, er min største bragd. Å overleve, bygge opp kroppen min fysisk og mentalt, det er en tid jeg aldri vil glemme, fordi det var hardt. Og gøy. Spennende, og utrolig frustrerende. Idag holder jeg fortsatt på å lande. Fordi jeg har ikke levd et liv uten mentalt stress siden jeg var noen dager gammel, inntil for få år siden. Jeg er så utrolig glad for at jeg har gjort dette for meg selv. For uten meg, så ville jeg ikke vært her.

Årene har bydd på en haug med utfordringer. Utfordringer jeg ikke visste fantes, og utfordringer som dukker opp i mange menneskers liv. For meg som ikke hadde hatt et nettverk i det hele tatt på 5 år, ikke engang foreldre i hjertet mitt, har jeg brukt mye tid på å bygge nye, gode relasjoner, og å jobbe meg gjennom relasjoner jeg hadde et forvridd forhold til. Det er ufattelig slitsomt å være psykisk syk blant andre mennesker, men overraskelsen kom da jeg ble frisk og skulle være sammen med andre, bli kjent med nye, og danne et nettverk som voksen. For jeg alltid ha stempelet «psykisk syk» for mange. Jeg har selvsagt ingenting imot mennesker som sliter med psykisk sykdom, men å skulle bli tatt for å være skjør og ikke helt smart, også etter at jeg ble frisk, ble rart. Jeg var blitt behandlet sånn i mange år før, men når jeg var frisk, så var jeg fremdeles i den for mange. «Tåler ikke så mye», «skjønner ikke så mye», «treg» osv. Det er utrolig hva man kan lese mellom linjene, og også bli fortalt med klar tale.

Jeg måtte forholde meg til en verden hvor økonomi ble et tema. Det står nemlig ingen klar og sier; «jeg vil gjerne hjelpe deg å bygge opp et nytt liv, skal vi se på hva du trenger for å komme deg opp?» Jeg har fått hjelp av mine nærmeste. Men at kampene skulle bli så harde fra mange andre hold? System som ikke fungerer, ovenfra-og-ned-mennesker og psykisk-syk-stemplet.. Jeg skjønner at mange ikke klarer å bygge seg opp igjen. Når man har stått utenfor et nettverk, med lav/ingen inntekt, og stadig blir møtt med lukkede dører eller man blir regelrett tråkket på av andre mennesker. Noen blir dårlige, begynner å ruse seg, eller til og med velger å dø. Desverre er historiene der.

Jeg har lært opp hjernen min til å slutte med angst, tvang, depresjon og jobbet meg gjennom traumer, frykter, uvaner og bygget nye tanker, nye valg, et nytt grunnlag for alt jeg har i livet mitt. Jeg har lært hjernen min til å gjøre ting i ro. Det krevde tid, for den var vant til å gå på høygir, noe skulle være galt, og det ble alltid verre etterpå. Jeg måtte repetere barneskolepensum, ungdomsskolepensum, friske opp hjernen fra barndommens julesanger, barnesanger, barne-tv, hva den der kaken med hvit glasur (var det riktig at det het glasur også) het, og hvordan landet vårt er bygd opp. Jeg måtte lære meg alt som hadde skjedd i verden teknologisk sett. Ikke rent lite på fem år. Alt av mat, drikke, musikk, bøker, sykkelmerker, bilmerker, het det plaster (eller var det et annet ord jeg blandet med jeg mente?), skulle friskes opp. For å nevne noe. Det er utrolig mye man fyller inn i hjernen i løpet av 30 år, av materielle fakta og hendelser, historie og følelser.

Følelser måtte gjenkjennes, læres å kjennes, og takle å leve med dem. Følelser som jeg aldri hadde kjent før, følelser jeg hadde kjent men aldri vært helt bevisst på, og ikke minst, alle mine tidligere følelser hadde alltid hatt en smak av angst i seg, uansett hvilken, og måtte kjennes på. Gang etter gang. Over tid. Lang tid.

Jeg kjente alltid etter hvilke situasjoner som ga meg energi, og hva som stjal energi. Jeg ville leve godt, og jeg ville ha en hjerne som jobbet med meg, ikke mot meg. Jeg lærte meg min egen kropp og hode å kjenne. Godt. Veldig godt. Jeg leste meg opp på hvordan utviklingen hos barn skal være, og lærte meg selv opp fra først et 4 år gammelt barns perspektiv, noe av mitt lå allerede tilbake der. Og den 4-åringen måtte trygges, veiledes og vokse. Jeg hadde ikke hatt ro i kropp og hode siden jeg bare var noen dager gammel. Da startet reisen med først fysisk sykdom, deretter en god blanding av fysisk og psykisk sykdom og plager som aldri ga meg ro.

Når man i en slik oppbygging av ALT i et menneskeliv opplever å bli møtt med stengt dør, fordi man ikke har levd eller må velge utenfor «normalen», er det ganske tøft. Å bli kalt egoist, fordi man så veldig trenger en pause fra alt som er nevnt ovenfor og trenger å sove litt istedenfor å være med på noe. Å bli ledd av, fordi man ikke gjør eller er som «alle andre». Fordi man ikke har levd et liv som tilsier at ting ikke kan alltid gjøres «etter boka». Den uskrevne boka om hvordan man gjør ting. Det har vært tøft, men jeg var, og er tøffere. Jeg har hver dag minnet meg på hvilken bragd det har vært og klare å komme dit jeg er. Uten å støtte meg selv med en slik påminnelse, hadde jeg nok valgt å dø. Jeg måtte snu alle situasjoner hvor noen valgte å mene noe om meg som ikke var sant. La være å ta det innover meg, minne meg selv på hvem jeg var/er, og gå videre. Man ser hvem mennesker er, og ikke er i livets mange prosesser.

Jeg, utålmodige Elisabeth, har smurt meg med tålmodighet. Mye tålmodighet. Når jeg hadde øvd meg på å gjennomføre en vanlig dag med husarbeid og helgen kom, så var jeg sliten. Ville bare sove. For så å faktisk få kjeft fordi jeg ikke ville ha besøk. Realiteten, og nesten ikke fattbart. Rastløsheten for å dra på byen en tur, en tur på kino, eller bare gå en tur, måtte snakkes med og smøres med tålmodighet. For jeg måtte hvile, for å klare neste dag med opptrening og verden der ute.

Vi vet aldri hva mennesker rundt oss har inni seg. Hva de holder på med og fyller dagene sine med. Be kind. Always.

Amaliedagene 2018

Nå har jeg akkurat kommet hjem fra Oslo, og Amaliedagene 2018. Dette er den eneste norske psykisk helse-festivalen som er arrangert av mennesker som har egenerfaring med psykisk helsevern (tekst hentet fra www.amaliedagene.no). Dette er en plass der det blir holdt 5-6 foredrag hver dag i 3 dager, og det starter med en pilgrimsgudstjeneste i Ris kirke med minnemarkering ved «Skammens grav» på søndag, et felles gravsted for psykiatriske pasienter.

Foredragene er variert, og her kommer det historier fra brukere av psykiatrien, organisasjoner, behandlingssteder, politikere, og andre som har noe de vil dele som omhandler psykisk helse. Det vises også dokumentarer fra både inn- og utland, og det er alltid et variert program. Jeg har stått der de to siste årene med boka mi, og syns det er fint å møte mennesker med forskjellig bakgrunn med interesse for psykisk helse. Dette er et tema som opptar meg på så mange måter, fordi jeg vet det hjelper å rydde opp i topplokket, og fordi jeg har selv blitt feilbehandlet i psykiatrien over flere år.

På Amaliedagene er det stor takhøyde. Det er et sted der det settes fokus på det som ikke er så bra med dagens system i psykiatrien, og hvor brukerne kan få ut litt frustrasjon med å fortelle litt om hva de har opplevd/opplever. Jeg vet selv mye om hva det vil si å ikke bli hørt, bli overkjørt, og fastlåst i systemer som gjør at ikke hver pasient blir sett på individuelt, men det er diagnosen som bestemmer behandlingsforløpet. Her er det store forskjeller på landsbasis. Desverre er det mange som jobber i systemet som mener de vet hva som skal til uten å vite historien til pasienten, eller kjenne pasienten overhodet, fordi det kan mye om diagnosen og symptomene. Dette er noe jeg selv har opplevd, og jeg ble en svingdørspasient, hvor jeg aldri fikk hjelpen jeg behøvde, sluttet, startet på nytt, ble sviktet og så ut igjen. Dette er det mange som opplever, og det er gjerne pasienter som ikke klarer å si så mye (mange har problemer med å dele like fort som det er forventet, og det er ikke alltid man vet hvorfor man sliter heller), har komplekse plager og symptomer, en sammensatt historie, eller om man er reflektert (det er ikke alle som jobber i psykiatrien som setter pris på dette..). Mange ser diagnoser, og ikke mennesket foran dem. Det er mange likhetstrekk, men de aller fleste mennesker er ikke like (litt humor må med ;-)), og trenger derfor individuell oppfølging og behandling.

Medisiner er også et tema som er viktig under Amaliedagene. Det er mange som har blitt mye sykere av medisiner, og ikke fått frem følelser og klare tanker fordi de blir sløvet ned. Jeg ble selv frisk uten medisiner, etter årevis med veldig sterke medisiner. Når alt dette er skrevet, så er det mange som får hjelp i psykiatrien. Man skal ikke være redd for å søke hjelp. Og noen ganger er medisiner en løsning. Men man skal være sterk for å være syk i offentlig psykiatri om man ikke blir hørt, og det er viktig å vite om at det finnes andre løsninger, og klageinstanser. Offentlig psykiatri i Norge har endret seg mye de siste ti-årene i Norge siden lobotomering og eksperimentering med sterke medisiner opphørte. Men det er ennå en vei å gå. Da jeg var med i et utvalg tidligere i år i Helse- og omsorgsdepartementet, sa politikerne som var der at det går riktig vei, men veldig sakte. Individuell behandling, å bli hørt, overmedisinering og at man får den tiden man trenger til å blir bra, er temaer som går igjen hos altfor mange brukere. Alle disse orker desverre ikke alltid stå løpet ut.

Sliter du psykisk, ta kontakt med noen. Man trenger ikke ha en diagnose for å ta kontakt med noen å snakke med. Jo tidligere man får nøstet opp i det man sliter med, jo større er sjansene for at det ikke setter seg fast i hverdagen og vanskeligere å håndtere.

Alle har en psykisk helse, og det omhandler alle følelsene og tankene våre, og hvordan vi har det mentalt, fra fødsel til død. Vår psykiske helse må pleies hele livet, for at vi skal takle det vi møter, og for at vi skal ha et godt liv, akkurat som å ta vare på oss selv fysisk med riktig mat, drikke, hvile og bevegelse. Man er ikke dum selv om man ikke forstår alt som skjer i hodene våre, eller har det vondt. På lik linje med at man ikke er dum om man brekker et ben eller har eksem. Vi mennesker trenger hjelp gjennom hele livet, uansett hva det gjelder.

Jeg tok ingen bilder i løpet av disse dagene, men jeg legger ved et bilde av meg og moren min, som er med fordi hun har skrevet et kapittel i boka mi om det å være pårørende, og har mye kunnskap om hvordan man kan leve et levelig liv som forelder selv om barna ikke har det bra. Hun har også et innlegg under foredragene jeg har. Gå også gjerne inn på www.amaliedagene.no for mer informasjon om denne psykisk helse-festivalen, den blir nok arrangert til neste år også.

Bildet kan inneholde: 1 person, smiler, nærbilde

 

Mobiltelefon, til glede eller stress?

Tidligere skrev jeg et innlegg som handlet om energityver, og da andre mennesker som kan stjele energi fra oss. Jeg opplevde på veien til å finne et liv i balanse, at det er utrolig mye annet som kan stjele energi. For eksempel mobiltelefon, nettbrett og sosiale medier. Å leve som vi gjorde før smart-telefonene kom, er fint innimellom. Å la mobilnett og Wi-Fi være slått av, og så velge om man vil ta telefonen, eller åpne meldingene som måtte tikke inn. Det er egentlig ikke noe større krav idag enn for 20 år siden om at vi må svare når noen ringer. Eller lese meldinger med en gang, og svare på de like raskt. Hver gang vi mottar en samtale eller leser en melding, tar det hodet vårt bort fra det vi gjør, og vi må konsentrere oss om det som sies eller står skrevet, og forholde oss til det.

Da jeg vokste opp, hadde vi kun hustelefon. Det var dyrt å ringe, og skulle vi først ringe, burde det skje etter klokka fem, da var det billigere. Man ringte heller ikke til andre etter klokka 22, da var det kun om det var noe alvorlig.

Det var roligere den gangen, og hjernen vår har ikke kommet med i utviklingen til at vi skal kunne takle å være pålogget 24 timer i døgnet, og forholde oss til alt vi må ta stilling til. Det vil den sannsynligvis heller aldri gjøre, fordi mennesker trenger en balanse mellom inntrykk og ro.

Mobiltelefon er selvfølgelig en fin oppfinnelse, og jeg bruker den i dette øyeblikk når jeg skriver dette. Men å være bevisst på hva vi gjør med den, hvor mye og om vi faktisk MÅ svare eller til og med lese hele tiden noen plinger på oss? Jeg vet noen sliter med at om de står pålogget Messenger, og ikke leser meldingen som kommer, så kan de tenke at avsenderen tenker de ikke vil ha kontakt med dem. Og om man leser en melding, men ikke svarer med en gang, er det enda verre.

Jeg svarer når jeg har mulighet, uansett om det er telefoner eller meldinger. Noen ganger er jeg mye på, fordi hjernen min er med på det. Andre ganger kan ting vente. Fordi vi mennesker er ikke laget for å være sosiale 24 timer i døgnet, fordi vi trenger stilletid, fordi hjernen må få ro til å gjøre ting i det tempoet den har behov for. Noen ganger er det mye som skjer, og da kan hjernen vår godt takle det, så lenge det ikke er hele tiden. Skjer det for mye, blir vi stresset, oppjaget, ukonsentrerte, hissige og slitne. Vi kan få høyt blodtrykk og utvikle sykdommer. Hvor mye hjernen vår takler, er individuelt. Det handler hvordan vi er som personer, og det handler om hva hjernen er fylt med fra før. Det handler om hvor fokuset vårt er, for om det er fortid eller framtid som tar mest plass, er det liten plass til nåtiden.

Mobiltelefoner med sosiale medier, samtaler, spill, mail og endeløs informasjon fra internett er en god ting, men kan også stjele tid, energi og faktisk gjøre oss syke. Vær bevisst, det er våre egne valg. Om noen ikke tolererer at man ikke er «på» hele tiden, handler det om dem, ikke om deg.

Grensene dine setter du, ingen andre!

Vil du lese mer om hvordan jeg valgte bort stress, jag, forventinger, negative tanker og valg, kan du lese mer om det i boken min «Det handler ikke om å overleve, det handler om å leve». Den kan bestilles hos alle bokhandlere, om de ikke har den inne. Den kan også kjøpes direkte fra meg. Har du lyst til å høre meg fortelle om mine erfaringer om hva som skulle til for å ha et liv som gir energi og ikke tar energi, kan du komme på et av foredragene mine, de blir annonsert på Facebooksiden min: Elisabeth Holt – Forfatter og foredragsholder.