Følelseskald? Nei!

Engasjert. Engasjert er ordet. Noen ganger bobler det over av engasjement. Jeg vil heller la meg engasjere, enn å drukne av følelser av urettferdighet, ondskap og uvettighet.
Fordi hver eneste dag opplever jeg vår verden som god. Fordi den ER god, men det finnes mange mennesker i den som utfører urettferdige handlinger, ja, onde handlinger også. I hverdagen til hver enkelt av oss, og i det store bildet med landenes ledere og alt midt i mellom.

Jeg vet at det kan være mange grunner til at folk handler som de gjør. Det kan dreie seg om kultur, tradisjoner, miljø, arv og opplærte mønstre. Det kan dreie seg om at menneskene en gang har opplevd noe vondt selv, og skal ta hevn. Det kan hende noen har opplevd noe vondt, og gjerne vil heve seg over andre, for å finne en plass som noen andre har fortalt dem at de ikke har. Man kan handle ut av frykt, et ønske om å ha makt over andre, eller bare kjøre sitt eget løp.

Det er mange grunner til at folk handler som de gjør.

Det er vårt eget ansvar å velge hvordan vi skal forholde oss til andre mennesker i vår hverdag. Vi har lov til å beskytte oss selv, og familie om vi har, mot andre mennesker, om de blir for stor belastning. Uansett om de har opplevd vonde ting, eller er syke, gagner det ikke noen at flere mennesker skal bli syke av disse menneskene.

Moren min valgte å sette opp noen grenser inni seg de årene jeg var syk. Hun var bevisst på dette for å ikke gå under selv. Foreldrene mine valgte å fortsette å leve sitt eget liv, reise, jobbe og være foreldre for sine andre barn, og for å klare det måtte de unngå å drukne i følelsene for datteren var svært syk. Dette temaet har hun skrevet om i et kapittel i boken min, og dette temaet gjelder ikke kun om man har barn som er psykisk syke, men alle menneskelige forhold som gjør at man lett kan få følelsesmessig overbelastning. Man kan velge å fjerne seg følelsesmessig, og noen ganger en fysisk avstand i tillegg.

Å ta vare på seg selv handler om alt vi foretar oss i livene våre. Dette er hovedelementet i boken min, å finne en god vei til å ha et godt liv. Det er ingen felles fasit for alle mennesker. Men en ting er felles, at man har behov for å stå støtt i seg selv og vite noe om hvem man er og hva man har lyst til å fylle livet sitt med.

Jeg velger å engasjere meg i det som skjer. Men jeg blander ikke inn følelsene mine, fordi det stjeler for mye tid og energi av livet mitt, det gir ingenting tilbake om jeg skal føle på alt som skjer i verden rundt meg som ikke har med mitt eget personlige følelsesliv å gjøre. Jeg er ikke følelsesløs eller kald, det har bare ingen verdi om jeg skal føle på alt som skjer, ikke for meg selv, og jeg kan heller ikke være til hjelp om jeg lar følelsene styre. 

Jeg har valgt å ta følelsesmessig oppgjør med mennesker som ikke har vært, eller er gode mot meg. Jeg har et bevisst forhold til meg selv og hvor andre mennesker skal få plass. Fordi jeg vil leve. Ikke bare overleve.

Reklamer

Inspirasjonsforedrag i Tønsberg, Drammen og Oslo!

Jeg skal holde flere foredrag utover våren, noen for skoler og fagpersoner innen helse, i tillegg til «mine egne», hvor fokuset er rettet litt mer på hva man kan gjøre for å få det godt med seg selv, prioritere i hverdagen UTEN dårlig samvittighet, og kanskje du får litt inspirasjon på veien!

Jeg har skrevet selvutviklingsboken «Det handler ikke om å overleve, det handler om å leve».

Foreløpig har jeg satt opp foredrag i Tønsberg, Drammen og Oslo, fullstendig oversikt finner du nederst på siden. Det er begrenset plass alle stedene, men du kan bestille billetter på forhånd på mail/telefon.

Det vil være mulighet for å kjøpe boken min «Det handler ikke om å overleve, det handler om å leve» disse kveldene.

  • Tønsberg: 17.januar kl.18., Villa Møllebakken, St.Olavsgt 6 (Gamle Tønsberg bibliotek)
  • Drammen 23.januar kl.18, Folkets hus Drammen, Øvre torggate 9.
  • Oslo 1.februar kl.18, Litteraturhuset, Wergelandsveien 29.

Kontakt for billetter eller spørsmål:

Telefon: 98 44 15 03

E-post: veilederelisabethholt@gmail.com

Betaling via Vipps, nr: 98 44 15 03

Velkommen til foredrag!

Nytt år, ny start?

Jeg tenker at det er mye mer enn fysisk vold, seksuelle overgrep, rusmisbruk, plutselige dramatiske hendelser som gjør dyp skade hos mennesker. Jeg tenker at måten vi lærer å se på oss selv som barn og ungdom, måten de voksne snakker til og om hverandre, og til barna, gjør noe med oss.
Hvordan vi ser på oss selv er grunnsteinen i livet. For at vi skal ha deg godt med oss selv, må vi bli støttet og anerkjent for den vi er. For at vi skal godta andre mennesker og ha respekt for at de har andre historier og velger annerledes enn oss selv, må vi først godta oss selv. 

Psykisk vold forekommer desverre i mange hjem. Mobbing, trakassering og stadig plukking på det man gjør eller sier. Å ha lav selvtillit/selvfølelse (vil du lese mer om forskjellen på disse to, kan du lese det her) handler ikke bare om ėn person. Det påvirker partner, og man lærer barna det samme. Valgene våre avhenger av at vi står trygt i oss selv for at vi skal ha det livet vi selv ønsker. Lav selvtillit/selvfølelse skaper mye drama. Både for den det gjelder, og ofte for de rundt.

Mye av det vonde vi kan oppleve i løpet av livet påvirker hvordan vi ser på oss selv, og noen ganger også andre mennesker.

Å ta oppgjør med vår egen fortid, og kanskje nåtid, er noen ganger krevende, men jobben er verdt det. Gammelt eller nytt hat, sinne, bitterhet, sorg, dårlig samvittighet, anger eller andre følelsesmessige bindinger til oss selv og andre som hindrer oss i å være frie, bør ryddes vekk. Jeg har selv besvimt av følelsen av lykke, fordi jeg ikke hadde kjent det før, og det ble så store kontraster til hvordan livet mitt var før, men jobben var verdt å ta. 

Når vi rydder i hodene våre, får vi ro, og vi kan leve i frihet til oss selv, historien vår og nåtiden. Vi får mer energi til å leve det livet vi ønsker, og kan påvirke alle rundt oss på en bedre måte.

Jeg har tidligere skrevet om det å rydde i hjemmet vårt for å få få mere ro i hodet, det kan du lese her.

Har du lyst til å lese litt om stress, har jeg skrevet om det tidligere her.

Vi velger selv. Vi velger fokus, hvor vi skal befinne oss til enhver tid, hva vi gjør, og sier.

Noen ganger trenger vi støtte for å få det til. Be om det, spør om det, ta det imot.

17.januar har jeg foredrag i Tønsberg. Snart skal jeg også holde foredrag i Oslo, følg med!

God lørdag!

Hva skjer i 2018?

Nå er snart 2017 historie, og vi går over i et nytt år. I media kommer forslag til nyttårsforsett på rekke og rad, noe jeg selv ikke har så mye til overs for, fordi jeg tenker at det må vilje til for å endre på noe, ikke fordi man skal være flink, eller følge noen andre.

For noen er nyttår som en ny start, og har derfor planlagt endringene en stund. Noen slutter og røyke ved nyttår, og forblir røykfrie. Noen starter med andre endringer, og de består. Men da er det en indre vilje til endring. Om motivasjonen ikke er der, et indre ønske om å slutte, starte eller gjøre en endring, vil ofte skuffelsen bli stor.

Vilje til endring kommer ved en lyst på noe bedre. At jobben og oppgavene man skal gjøre er ok å gjøre, fordi gevinsten er god.

Min egen selvutviklingsprosess har krevd mye. Mye tid, tålmodighet og evnen til å holde motivasjonen oppe. Man vil gå lei på et tidspunkt, kanskje flere ganger. Men jeg minnet meg selv på hvorfor. Kanskje var det andres ord som hjalp. Så fortsatte jobben. Fordi målet var der, men også fordi jeg så endringer underveis. De dyttet meg videre, uansett hva det var jeg jobbet med. Endringene som førte til et enklere, lettere, friere liv. Som ga meg gleder, frihet og ro. Vi mennesker blir aldri utlært. Det vil alltid være noe å lære. Kall det hva du vil, selvutvikling, livsendring eller mere konkret som sparing, røyk-/snuskutt, kostholdsendring, øke selvtillit/selvfølelse osv. Endringene fører uansett til at du utvikler deg. Du lærer noe på veien. Om deg selv, om det du holder på med, om andre, og kanskje du kan lære andre noe underveis. Kanskje du blir til inspirasjon for andre! 

Men først og fremst: Tenk på hva du vil endre, og hva som skal til for å klare det. Kunnskap gir styrke, og en støtteperson kan være god å ha. Skriv gjerne lapper å heng opp som en påminnelse om du har behov for det.

I boken min «Det handler ikke om å overleve, det handler om å leve», kan du lese om hvordan vi mennesker tenker i våre daglige gjøremål og avgjørelser, som kan hjelpe deg til å bli mer klar på sitt eget liv. Det er råd og tips til hvordan du kan endre din hverdag. Uansett hva du har lyst til å endre, vil det alltid være avgjørende hva du tenker og velger rundt det. Kunnskap gir styrke, frihet, oversikt og innsikt. Kanskje kan min historie være en inspirasjon. Ikke fordi du har opplevd det samme, eller har eller har hatt de samme psykiske utfordringene, men fordi tankene våre ofte er ganske like, men i varierende grad og styrke.

Om du har lyst til å høre på foredraget mitt, skal jeg ha et i Tønsberg 17.januar kl.18, Villa Møllebakken (Gamle Tønsberg bibliotek)! 

Kontakt for billetter:                              Telefon: 98441503                                            E-post: veilederelisabethholt@gmail.com

Lev hver dag. Uansett om det er 1.januar, eller 13.september! 

Godt nytt år!

Muligheter, eller bare krøll?

zipper-2923487_1920

Da jeg hadde det som vanskeligst, var jeg uten egenkjærlighet i 5 år. Spise når jeg ikke ville, utelot å drikke når jeg var tørst og jeg ville dø hver dag. Jeg hadde ingen positive tanker, hverken om meg selv, eller andre. Muligheter så jeg ikke, og ingen positive tanker var mulig å skape av ingenting. Jeg levde i en ekstremsituasjon. Livet byr på mange utfordringer, og noen ganger skjer det ting som gjør at vi mister motet. Noen får det veldig vanskelig fordi en tallerken knuser, en sokk mangler, eller vinduene skulle vært vasket, og blir i dårlig humør. Andre blir lei seg om ting oppstår som oppfattes urettferdig, og klarer ikke helt å takle det, selv om det er en del av livet. Å leve livet er en øvelse. Uansett hvor terskelen er for at de negative tankene våre kommer, så vil vi få det enklere om vi fokuserer en annen vei. Sette ting i perspektiv, velge hva som er viktig. Mange har med seg perspektivene sine fra barndommen, som er som foreldrenes, eller de har blitt til på veien. På godt og vondt. Perspektiver kan endres, og jeg har levd et liv som har satt alt i perspektiv. Jeg har hatt for mye vondt til å bry meg om bagateller. Som jeg kanskje ikke så på som bagateller før. Men som i det store bildet idag, ikke betyr noe mer enn at jeg godt kan leve fint med det. Jeg velger noe annet istedet, jeg velger å le av det, eller bare glemmer det som skjedde. Dette er ikke et ukjent ståsted når man har hatt en nær-døden-opplevelse, hatt ekstreme opplevelser, eller lever under rammer som man ikke kan få gjort noe med, men som er sånn, for eksempel ventesorg (for de som ikke vet hva ventesorg er, så er det når man vet at noen skal dø av en sykdom, men ikke aner når).

Jeg tenker at alle som vil, kan endre oppfattelsen av livet uten å ha levd eller lever under slitsomme vilkår. Om man bestemmer seg for at livet er kjipt, da er og blir livet kjipt. Bestemmer man seg for at skolen bare er slitsomt, stressende og altfor krevende, så blir det nettopp det. Vi utvikler oss fra den dagen vi blir unnfanget, til den dagen vi dør. Vi lærer noe nytt hver dag, kanskje uten at vi tenker over det. Dagene rommer så mye, og hvordan vi velger å takle dem, er opptil oss selv. Men noen ganger trenger vi å lære mer for å få det til, eller litt støtte på veien. Det er jo ganske så godkjent å få opplæring hos en kjøreskole for å få sertifikat, så hvorfor er det ikke alltid så greit å spørre om råd om det som omhandler tankene, følelsene og reaksjonene våre? Jeg vet av erfaring, at det å ikke mestre, eller spørre om råd om det tilsynelatende «alle» får til, kan lage tanker som at det er flaut, nedlatende, at man ikke kan det man burde, eller at man er dum. Ingen er dumme. Vi lærer på veien, skritt for skritt.

Tittelen på boken min «Det handler ikke om å overleve, det handler om å leve», er valgt fordi da jeg selv fikk det bra, så oppdaget jeg hvor mye godt verden hadde å by på da jeg endret perspektiv. Jeg oppdaget at det handler ikke om å hesblese gjennom livet, uansett om man har en psykisk diagnose eller ikke. Boken skrev jeg fordi jeg vet at det er så mange som tviler på seg selv, og hvor grensene for hva man tolerer eller tenker er begrensende, i mange menneskers liv. Fordi de har opplevd noe vondt, eller fordi de har blitt opplært til det. Noen blir lært opp til at de ikke er like mye verdt som andre, ja, kanskje ikke noe i det hele tatt, andre oppfatter ting andre klarer som ikke de selv får til, og ser seg selv som ubrukelige, istedet for å se på sine egne gode egenskaper, eller at man kan lære ved øvelse. Det er mange ting i livet som kan føre til at man mister troen på seg selv. Men det er noe som kan snus, ved å finne noen å støtte seg til og finne nye måter å tenke på, eller at man øver opp tankegangen selv.

I boken min har jeg skrevet en rekke ting man kan gjøre for å se nye veier, eller sette ting i perspektiv. Jeg velger å ikke skrive kun noen setninger om de her, fordi jeg tenker at det gir mye mer å få en helhet gjennom en bok. Motivasjonen min med å skrive innlegg som dette er ikke for å selge flest mulig bøker på grunn av pengene, men med et ønske om å spre et budskap jeg tenker mange kan ha nytte av i dagens samfunn, med alle krav og forventninger. Hadde motivasjonen min vært penger, hadde ikke innleggene sett ut som de gjør heller, og det er ikke mye en forfatter får igjen av et boksalg. Det er få eller ingen som skriver og selger bøker for å tjene seg rik.

Ingen er perfekte (hva nå det betyr), alle gjør så godt de kan, og det å ikke få til ting er noe som alle opplever i livet, så man er ikke dum eller mislykket om man ikke er der man ønsker å være, eller sier eller gjør de rette tingene bestandig. Vi er mennesker, og har mye vi skal forholde oss til i løpet av en dag, en uke, en måned, et år.

Jeg heier for at vi skal få lov til å være mennesker, og at det å lære underveis er en del av livet. Ingen vil si til 1-åringen at h*n er dum av å falle når de lærer seg å gå. Det syns jeg burde gjelde for alle aldersgrupper, i livets situasjoner.

Hvorfor må det være tabu og være menneske?

-Bilde: Fordi alle tanker, følelser, det vi sier og gjør har en ringvirking for oss selv og andre.

Jeg har bygget opp livet mitt helt fra bunnen. Ikke som de fleste, ved å gå en vei fra fødsel til voksenliv, det vil si, jeg gjorde det også, men etterhvert var livet mitt en nedadgående spiral som nesten tok livet mitt. Jeg bestemte meg for å snu livet mitt og være med spiralen oppover istedet. Snu om på negativ tankegang, legge fortiden til fortiden og gjøre det beste for meg selv til enhver tid.

Det har vært mye jobb. I tillegg til nevnt ting ovenfor ville jeg bli kjent med alle følelser og bli trygg på dem, få bevissthet på når jeg var sulten/mett, tørst og ikke-tørst, få vekk angst, tvang og selvskading. Og bygge opp dagliglivet mitt så jeg hadde det best mulig. Daglige rutiner skulle på plass, alt man skal gjøre i forhold til personlig pleie, husarbeid, praktiske gjøremål både hjemme og utenfor huset. Hjernen måtte trenes opp, den hadde vært flat og full av traumer i mange år, og alt jeg en gang hadde lært, måtte enten friskes opp eller læres på nytt.

Idag har jeg alle daglige rutiner på plass, og har trent opp hjernen min til å henge med og fått tilbake mye av det jeg en gang kunne. Men ennå kan jeg bli spurt om ting fra barndom/ungdomstid/voksentid som enten er borte, eller jeg aner at det kanskje er noe jeg har vært med på. Jeg har jobbet meg til et velfungerende liv, både privat og jobb. Jobben var verdt og ta, og jeg vet at det ikke alltid er så mye som skal til for å endre på noe. Jeg hadde alt som skulle trenes opp, fra jeg sto opp til jeg la meg, mange har noen, eller ett element av det jeg har jobbet meg ut av. Jeg er stolt av jobben jeg har gjort, men dette er ikke et skryteinnlegg. Jeg skriver det for å kanskje inspirere noen der ute, i det minste kanskje belyse det at vi alle er mennesker, som ikke alltid får til alt, og at vi noen ganger trenger å gjøre endringer i livet. Det er selvfølgelig greit, ellers hadde det vært rart at mange mennesker sliter på sine vis? Noen brekker foten, andre trenger å lære å sette grenser. Noen har mennesker i livet som sliter på dem, andre har diabetes. Alt er en del av livet, noe kan endres, noe kan læres å leve med på en god måte, men til syvende og sist er vi mennesker med alle våre tanker, behov, fortid og nåtid som vi alle kan bevisst forholde oss til for å få det litt enklere.

I boken min står det mange råd og tips for hvordan man kan bli mer bevisst i hverdagen, og endre livet sitt. Jeg tenker at ingen tanke er dum, eller noen situasjon er for liten, om man ønsker en forandring, spiller det ingen rolle om noen andre har det verre, og andre har garantert stått i samme situasjon eller hatt de samme tankene. Boken er skrevet såvel for de som ikke er fornøyd med kroppen sin, å si nei, til de som sliter tyngre, eller med andre ting som stjeler tid og energi.

Alle tanker er allerede tenkt, det er livene i sin helhet som er forskjellig, og det har vi selv et ansvar for å lære mest mulig om for å ha det bra. Det er ikke alltid like enkelt, jeg har møtt flere motbører enn de fleste, men det er alltid noen der ute som kan hjelpe, forstå eller støtte. Det er ofte det som føles vanskelig, at vi føler vi står alene. Men de er der. De som vil støtte uten å dømme, og være en støtte på veien. Enten det er en partner eller en utenfor hjemmet.

Jeg ønsker dere alle en fin adventstid, og husk, vi er alle mennesker ❤

Julen jeg satt alene

3.desember, 1.søndag i advent, det kimer snart til julefest, og kanskje gleder du deg, kanskje gruer du deg? Kanskje er adventstiden den beste eller verste, julaften, romjulen, eller nyttårsaften. 

For mange år siden var julen for meg preget av serinakaker, julekalender på NRK, julepyntet hus, bursdagsfeiring og masse familiekos. Julen var en tid for glede, ro, forventing og fri.

For noen år siden, var julen et mareritt. Jeg grudde meg i mange uker. Visste at jeg ikke klarte å være sammen med noen i julen. Julen som jeg en gang hadde vært så glad i, og aldri hadde jeg tenkt tanken om at den skulle være noe annerledes. Sorgen på julaften da jeg ikke klarte å reise noe sted. Jeg hadde vært alene i 4 måneder. Alene. I traumene mine, i en verden hvor alt bare var kaos og mennesker ikke var vennene mine. Nå sto julen for tur, i total ensomhet, selv om familien min satt og ventet og måtte spise middag uten meg. Det gikk to døgn, da klarte jeg ikke mer. Da ble jeg lagt inn på akutt-psykiatrisk avdeling etter å ha vært altfor lenge alene, med altfor mye vondt. Moren og faren min kom til leiligheten min, det var en nedsnødd bil og et nedsnødd inngangsparti. De måtte inn, de visste ikke om jeg var i live eller ikke. Jeg hadde ikke klart å si at jeg var på sykehuset, det var for mye stress bare å være der. Kontakt med enda flere klarte jeg ikke. Til og med foreldrene mine, for meg var all kontakt med mennesker er mareritt. De fikk beskjed noen minutter etter de kom til leiligheten. Minutter som antakelig var et helvete for dem.

Julen gikk og nyttårsaften ble feiret på sykehuset. Bursdagen min også, i en seng med snille engler rundt meg som prøvde å gjøre så godt de kunne for å ikke stresse meg for mye, samtidig gi meg omsorg.

Verden var vond, den var håpløs, den var uutholdelig. Jeg var innlagt i 5 uker etter dette.

Idag er jeg svært glad for at jeg lever. Det et nemlig ingen selvfølge, noen år etter denne innleggelsen holdt kroppen på å gi opp av selvforakt, hat og traumer. Jeg lærte at jeg selv velger hvordan jeg vil leve. Hvordan jeg skal tenke, hvordan jeg vil møte hver dag. Vil jeg bekymre meg, eller bruke energien for å finne løsninger? Vil jeg oppsøke andre mennesker, eller være ensom? Vil jeg irritere meg over bagateller eller ikke? Jeg lærte at jeg har makten til å bestemme over eget liv, og hvor fokuset skal være.

Jeg gleder meg for hver dag. Hver eneste dag har så mye godt å gi.

Beklager, jeg kan ikke si meg enig i at det et kjipt vær. At det er dumt at det er mandag. Eller at damen på gaten ikke burde ha den litt for runde magen sin. Vi lever. Det burde holde.

Kjærlighet på ekte

KJÆRLIGHET til oss selv, gjør noe med tankegangen vår, og valgene våre. Det påvirker hvordan vi opplever oss selv, og alle andre rundt oss. 

KJÆRLIGHET avler KJÆRLIGHET. 

KJÆRLIGHET avler FRIHET.

KJÆRLIGHET avler YDMYKHET.

KJÆRLIGHET avler RESPEKT.

KJÆRLIGHET avler AKSEPT.

KJÆRLIGHET avler TÅLMODIGHET.

KJÆRLIGHET avler RO.

KJÆRLIGHET inneholde ingen negative holdninger. Den er fri, og uforbeholden kjærlighet gjør underverker for oss selv, og de andre vi viser uforbeholden kjærlighet til.

KJÆRLIGHET må alltid starte i oss selv. Fortelle oss selv at egenskapene vi har er nok, ingen kan alt, det har vi ikke tid til. Vi er mennesker, med kropper som er like forskjellige som antallet vi er på denne jorden. Vi er fine, og kroppen vår gjør store ting for oss hver eneste dag. Vår oppgave er å ta vare på den så den klarer det, både med inntak av mat og drikke, holde oss i aktivitet, hviletid og stelle ellers generelt pent med den. Og hvordan vi behandler den med tankene våre er viktig. Vi taper energi om vi tenker negative tanker om kroppen vår. Jo mindre energi, jo mindre energi får den til å utføre alt den skal.

Akseptere det som har vært. Leve NÅ. Tenke at ingen gjør alt etter «boka» hele livet.

Vi er mennesker. LEV. ELSK.

Boken min «Det handler ikke om å overleve, det handler om å leve» er på tilbud til helgen (23-25.november) til kun 149,50! 

Forlagshuset i Vestfold (trykk på blå skrift for å komme til nettbutikken) er med på Black Fridag og selger alle bøker i nettbutikken til HALV PRIS! Min bok og mange andre gode bøker i alle sjangre! 

Boken min kan også kjøpes/bestilles hos alle bokhandlere, men dette tilbudet gjelder i nettbutikken til Forlagshuset i Vestfold, her.

Å gi eller ikke gi…

Først vil jeg si at jeg ikke skriver dette for å spille på samvittigheten til noen, alle må ta det valget som passer for hver enkelt.

Temaet er gaver til de som ikke har mulighet til å gi til barna sine, eller som feirer julen alene og trenger en oppmerksomhet. Kanskje er det noen barn som har lyst til å gi i noe til noen også? Jeg har gitt i flere år, til forskjellige steder som har samlet inn gaver. Jeg har også hatt opphold, fordi det ikke har passet på grunn av økonomi, eller overskudd. Jeg har ikke hatt dårlig samvittighet de gangene jeg har latt være, fordi jeg tenker at jeg selv må velge det som passer best for meg, og det hjelper ingen at jeg skal ha dårlig samvittighet. Alle må velge selv hva de har av midler, overskudd og tid. Har man kun til seg selv, og eventuell familie, skal det være greit og la være å gå med dårlig samvittighet hele julen.

Det handler ikke alltid om penger nå før jul heller, jeg vet om mange som har nye klær med lappen på som ennå ligger i posen og aldri vil bli brukt.. Er det noe man har fått i gave som man vil gi videre fordi man ikke har bruk for det? Kanskje er det kjøpt inn for mye av mat, eller noe annet som hører julen til? Ta en kikk i skapene dine, om du var lyst til å bidra. Eller ta en tur i butikken 🙂

Med ønske om en god førjulstid!

Tid for endring?

Jeg tilbrakte to år i denne stolen:

Den måtte bort en periode for at jeg skulle kunne ha den i stua mi igjen, tankene rundt den vonde tiden kom for nært. Den og et par andre ting er alt jeg har igjen etter tiden jeg satt isolert. Alt måtte erstattes, om jeg skulle klare å begynne med nye tanker og nytt liv, fordi alle traumene mine hadde på en måte satt seg fast i tingene mine, etter å ha sitti og kjent på alt det vonde i to år alene.
De aller fleste traumene mine forteller jeg ikke om, fordi det omhandler andre mennesker som på en måte er uskyldig oppi det hele. Min psykiske historie er kompleks. Men når det ble så ille at jeg ikke torde snu meg i sengen av frykt, måtte lære meg og drikke, spise og prate igjen, sier det noe om dybden. Jeg lå i kramper fordi lykken kom, og den var skummel. Og da handler det ikke om svakhet, eller at man er dum. Man er skremt til en annen planet, en planet som ikke har plass i systemet vårt. Og jeg måtte kjenne på styrken min for å tørre å kjenne lykken.

Veien gjennom et liv er kort, allikevel lang. Lang nok til å kunne endre seg selv og livet sitt, opptil flere ganger, om det er noe som ikke funker. Hver dag er viktig, hver time, hvert øyeblikk. Tankene preger alt vi gjør, og alt som velges, sier noe om tankene våre.

Og de endringene som noen ganger må til for å få et bedre liv, er vel verdt å ta. Man får det så mye bedre etterpå!

Stolen min har jeg tatt tilbake. Fra traume-helvetet mitt. Jeg fant min vei ut av det vanskelige. Vel verdt og feire. Hver eneste dag!

I januar starter jeg med foredrag i Tønsberg, rettet mot alle som har lyst til å bli inspirert til å gjøre de endringene som skal til, og kanskje bli klar over at det kan gjøres noe med. Uavhengig av psykisk sykdom eller ikke. Tilbakemeldingene fra høstens foredrag er blant annet disse:

«Takk for at du deler din sterke historie, det hjalp å se at det går an å få det bra!»

«Det gjør noe med meg å høre at du er så klar idag, når du en gang ikke var tilstede»

«Jeg skal lære av din historie, og legge bort dårlig samvittighet som egentlig ikke er nødvendig»

Håper å se deg!

Har du lyst til å høre meg nærmere der du bor? Ta kontakt, og kanskje det blir nettopp i ditt nærmiljø!