Amaliedagene 2018

Nå har jeg akkurat kommet hjem fra Oslo, og Amaliedagene 2018. Dette er den eneste norske psykisk helse-festivalen som er arrangert av mennesker som har egenerfaring med psykisk helsevern (tekst hentet fra www.amaliedagene.no). Dette er en plass der det blir holdt 5-6 foredrag hver dag i 3 dager, og det starter med en pilgrimsgudstjeneste i Ris kirke med minnemarkering ved «Skammens grav» på søndag, et felles gravsted for psykiatriske pasienter.

Foredragene er variert, og her kommer det historier fra brukere av psykiatrien, organisasjoner, behandlingssteder, politikere, og andre som har noe de vil dele som omhandler psykisk helse. Det vises også dokumentarer fra både inn- og utland, og det er alltid et variert program. Jeg har stått der de to siste årene med boka mi, og syns det er fint å møte mennesker med forskjellig bakgrunn med interesse for psykisk helse. Dette er et tema som opptar meg på så mange måter, fordi jeg vet det hjelper å rydde opp i topplokket, og fordi jeg har selv blitt feilbehandlet i psykiatrien over flere år.

På Amaliedagene er det stor takhøyde. Det er et sted der det settes fokus på det som ikke er så bra med dagens system i psykiatrien, og hvor brukerne kan få ut litt frustrasjon med å fortelle litt om hva de har opplevd/opplever. Jeg vet selv mye om hva det vil si å ikke bli hørt, bli overkjørt, og fastlåst i systemer som gjør at ikke hver pasient blir sett på individuelt, men det er diagnosen som bestemmer behandlingsforløpet. Her er det store forskjeller på landsbasis. Desverre er det mange som jobber i systemet som mener de vet hva som skal til uten å vite historien til pasienten, eller kjenne pasienten overhodet, fordi det kan mye om diagnosen og symptomene. Dette er noe jeg selv har opplevd, og jeg ble en svingdørspasient, hvor jeg aldri fikk hjelpen jeg behøvde, sluttet, startet på nytt, ble sviktet og så ut igjen. Dette er det mange som opplever, og det er gjerne pasienter som ikke klarer å si så mye (mange har problemer med å dele like fort som det er forventet, og det er ikke alltid man vet hvorfor man sliter heller), har komplekse plager og symptomer, en sammensatt historie, eller om man er reflektert (det er ikke alle som jobber i psykiatrien som setter pris på dette..). Mange ser diagnoser, og ikke mennesket foran dem. Det er mange likhetstrekk, men de aller fleste mennesker er ikke like (litt humor må med ;-)), og trenger derfor individuell oppfølging og behandling.

Medisiner er også et tema som er viktig under Amaliedagene. Det er mange som har blitt mye sykere av medisiner, og ikke fått frem følelser og klare tanker fordi de blir sløvet ned. Jeg ble selv frisk uten medisiner, etter årevis med veldig sterke medisiner. Når alt dette er skrevet, så er det mange som får hjelp i psykiatrien. Man skal ikke være redd for å søke hjelp. Og noen ganger er medisiner en løsning. Men man skal være sterk for å være syk i offentlig psykiatri om man ikke blir hørt, og det er viktig å vite om at det finnes andre løsninger, og klageinstanser. Offentlig psykiatri i Norge har endret seg mye de siste ti-årene i Norge siden lobotomering og eksperimentering med sterke medisiner opphørte. Men det er ennå en vei å gå. Da jeg var med i et utvalg tidligere i år i Helse- og omsorgsdepartementet, sa politikerne som var der at det går riktig vei, men veldig sakte. Individuell behandling, å bli hørt, overmedisinering og at man får den tiden man trenger til å blir bra, er temaer som går igjen hos altfor mange brukere. Alle disse orker desverre ikke alltid stå løpet ut.

Sliter du psykisk, ta kontakt med noen. Man trenger ikke ha en diagnose for å ta kontakt med noen å snakke med. Jo tidligere man får nøstet opp i det man sliter med, jo større er sjansene for at det ikke setter seg fast i hverdagen og vanskeligere å håndtere.

Alle har en psykisk helse, og det omhandler alle følelsene og tankene våre, og hvordan vi har det mentalt, fra fødsel til død. Vår psykiske helse må pleies hele livet, for at vi skal takle det vi møter, og for at vi skal ha et godt liv, akkurat som å ta vare på oss selv fysisk med riktig mat, drikke, hvile og bevegelse. Man er ikke dum selv om man ikke forstår alt som skjer i hodene våre, eller har det vondt. På lik linje med at man ikke er dum om man brekker et ben eller har eksem. Vi mennesker trenger hjelp gjennom hele livet, uansett hva det gjelder.

Jeg tok ingen bilder i løpet av disse dagene, men jeg legger ved et bilde av meg og moren min, som er med fordi hun har skrevet et kapittel i boka mi om det å være pårørende, og har mye kunnskap om hvordan man kan leve et levelig liv som forelder selv om barna ikke har det bra. Hun har også et innlegg under foredragene jeg har. Gå også gjerne inn på www.amaliedagene.no for mer informasjon om denne psykisk helse-festivalen, den blir nok arrangert til neste år også.

Bildet kan inneholde: 1 person, smiler, nærbilde

 

Reklamer

Mobiltelefon, til glede eller stress?

Tidligere skrev jeg et innlegg som handlet om energityver, og da andre mennesker som kan stjele energi fra oss. Jeg opplevde på veien til å finne et liv i balanse, at det er utrolig mye annet som kan stjele energi. For eksempel mobiltelefon, nettbrett og sosiale medier. Å leve som vi gjorde før smart-telefonene kom, er fint innimellom. Å la mobilnett og Wi-Fi være slått av, og så velge om man vil ta telefonen, eller åpne meldingene som måtte tikke inn. Det er egentlig ikke noe større krav idag enn for 20 år siden om at vi må svare når noen ringer. Eller lese meldinger med en gang, og svare på de like raskt. Hver gang vi mottar en samtale eller leser en melding, tar det hodet vårt bort fra det vi gjør, og vi må konsentrere oss om det som sies eller står skrevet, og forholde oss til det.

Da jeg vokste opp, hadde vi kun hustelefon. Det var dyrt å ringe, og skulle vi først ringe, burde det skje etter klokka fem, da var det billigere. Man ringte heller ikke til andre etter klokka 22, da var det kun om det var noe alvorlig.

Det var roligere den gangen, og hjernen vår har ikke kommet med i utviklingen til at vi skal kunne takle å være pålogget 24 timer i døgnet, og forholde oss til alt vi må ta stilling til. Det vil den sannsynligvis heller aldri gjøre, fordi mennesker trenger en balanse mellom inntrykk og ro.

Mobiltelefon er selvfølgelig en fin oppfinnelse, og jeg bruker den i dette øyeblikk når jeg skriver dette. Men å være bevisst på hva vi gjør med den, hvor mye og om vi faktisk MÅ svare eller til og med lese hele tiden noen plinger på oss? Jeg vet noen sliter med at om de står pålogget Messenger, og ikke leser meldingen som kommer, så kan de tenke at avsenderen tenker de ikke vil ha kontakt med dem. Og om man leser en melding, men ikke svarer med en gang, er det enda verre.

Jeg svarer når jeg har mulighet, uansett om det er telefoner eller meldinger. Noen ganger er jeg mye på, fordi hjernen min er med på det. Andre ganger kan ting vente. Fordi vi mennesker er ikke laget for å være sosiale 24 timer i døgnet, fordi vi trenger stilletid, fordi hjernen må få ro til å gjøre ting i det tempoet den har behov for. Noen ganger er det mye som skjer, og da kan hjernen vår godt takle det, så lenge det ikke er hele tiden. Skjer det for mye, blir vi stresset, oppjaget, ukonsentrerte, hissige og slitne. Vi kan få høyt blodtrykk og utvikle sykdommer. Hvor mye hjernen vår takler, er individuelt. Det handler hvordan vi er som personer, og det handler om hva hjernen er fylt med fra før. Det handler om hvor fokuset vårt er, for om det er fortid eller framtid som tar mest plass, er det liten plass til nåtiden.

Mobiltelefoner med sosiale medier, samtaler, spill, mail og endeløs informasjon fra internett er en god ting, men kan også stjele tid, energi og faktisk gjøre oss syke. Vær bevisst, det er våre egne valg. Om noen ikke tolererer at man ikke er «på» hele tiden, handler det om dem, ikke om deg.

Grensene dine setter du, ingen andre!

Vil du lese mer om hvordan jeg valgte bort stress, jag, forventinger, negative tanker og valg, kan du lese mer om det i boken min «Det handler ikke om å overleve, det handler om å leve». Den kan bestilles hos alle bokhandlere, om de ikke har den inne. Den kan også kjøpes direkte fra meg. Har du lyst til å høre meg fortelle om mine erfaringer om hva som skulle til for å ha et liv som gir energi og ikke tar energi, kan du komme på et av foredragene mine, de blir annonsert på Facebooksiden min: Elisabeth Holt – Forfatter og foredragsholder.

Ondskap eller godhet?

Hvis alle mennesker skulle vært egoister, hvordan hadde verden sett ut, da? Og da tenker jeg egoister, som ikke gidder å ta ansvar for barna sine, som ikke gidder være gode partnere, som ikke gidder å ta hensyn til andre mennesker, og som ikke respekterer andre mennesker. Disse menneskene finnes, og de velger det. De er ikke belastet av barndom som gjør at de ikke klarer mer enn seg selv. De velger det de gjør fordi de mener at de har rett til å la være å ta ansvar. De har rett til å sette seg over andre mennesker, og de har rett til å jukse seg gjennom livet. Disse mennesker må gjerne leve sånn hvis de vil. Det er en livsførsel som de velger, og som de selvfølgelig må ta konsekvensene av. De kommer ikke i nærheten av meg. Det er desverre ikke alltid like lett å si fra eller sette grenser. Jeg var der selv i mange år, hvor jeg lot mennesker overkjøre meg, og ta seg til rette i mitt liv. Jeg var ikke like mye verdt som dem, mente dem, og til tider også jeg. Mennesker som bare tenker på seg selv og ikke har lyst til å bidra til et hyggelig samfunn, har en egen måte å bryte mennesker ned på, om man lar dem. De kan krype innunder huden din, og sakte men sikkert hjernevaske deg til å tro at det er deg det er noe galt med. At de har lov til å være sånn på grunn av status, penger, innsats eller rett og slett fordi de mener at de er bedre enn alle andre.

hands-699486_1920

(Foto: Pixabay)

Verden hadde ikke blitt et bedre sted med mennesker fulle av denne tankegangen. De hadde funnet de mest utspekulerte måtene for å kjempe over hverandre, mot hverandre, til det beste for dem selv, til det beste for deres verden.

Heldigvis er ikke verden full av sånne mennesker. Den inneholder så mange mennesker av alle slag, og ingen av oss vil noen gang møte alle. Ikke engang i nærheten. De fleste av de vi møter er gode mennesker, som vil oss godt. Hvorfor kan ikke alle mennesker være gode? De aller fleste av oss har møtt mennesker som ikke har gjort oss godt. Kanskje har de gitt oss ingenting, eller de har skadet oss. Vi lærer noe av disse menneskene. Vi lærer at ikke alle mennesker er gode. Men vi har også noe å lære av alle de gode menneskene vi møter. At det finnes godhet, midt oppi all krig, elendighet og kriminalitet. De finnes godhet, midt oppi alle hverdagstrollene vi møter, enten vi bor sammen med dem, har levd sammen med dem, eller møter de på andre arenaer. Noen ganger har mennesker sine grunner til å være utenfor seg selv. De klarer ikke vise godhet, fordi de ikke har det godt inni seg, fordi de lever under forhold som gjør livet vanskelig, eller fordi de aldri har lært å være gode. Godhet må læres. Ondskap må læres. Begge deler kan læres gjennom hele livet, og det er opp til oss selv om og når vi lærer hva, og forskjellen på dem. Skal vi leve et godt liv med oss selv og andre, må vi lære å være gode. Mot oss selv, og mot andre. Hva som er en god livsførsel, og hva som er en smart måte å tenke på.

Jeg lærte meg å LEVE, da jeg var over 30 år. Jeg valgte en vei som er god for meg. Alle må finne sin egen fasit. Fordi vi er forskjellige individer, fordi vi er sammensatt av forskjellige kulturer, tradisjoner og levemåter. Det som var riktig for besteforeldrene mine, er ikke nødvendigvis riktig for meg, av mange årsaker. Det som er riktig for en annen dame på min alder, er ikke nødvendigvis den fasiten som er god for meg. Innad i søskenflokker er det også store forskjeller, selv om de har vokst opp med samme mor og far, med de samme normene, tradisjonene og kulturen. Valgene vi tar, for at vi skal ha et liv i balanse, må være sånn at vi kan stå inne for dem. At de føles gode for oss og de vi eventuelt tar valg for. De skal ikke tas på bakgrunn av at «alle andre» gjør det, det føles trygt, fordi vi er redde for å falle utenfor eller fordi vi er redde for å gå imot dem som har lært oss opp. De må være riktig for oss selv, og de vi eventuelt bor sammen med. Ingen andre.

Å kjenne godhet for seg selv, handler ikke om egoisme. Å kjenne godhet for seg selv, er selve grobunnen for at vi kan klare å gi noe videre med et varmt hjerte.

Jeg er min egen bestevenn, men jeg setter ikke meg selv over andre mennesker.

Mer om min historie, og hvordan jeg gikk fra et liv med ekstrem selvforakt. den vonde fortiden hadde grepet på meg, og et liv i angst og isolasjon, til et liv i egenkjærlighet, selvrespekt, balanse og leve der jeg er til enhver tid, kan du lese i boken min «Det handler ikke om å overleve, det handler om å leve». Den kan bestilles fra alle bokhandlere, i butikk og på nett, eller direkte fra meg. Vil du høre meg fortelle, kan du komme på et av foredragene mine. Jeg skal holde flere foredrag utover høsten, også utenfor Vestfold, sted og datoer blir lagt ut på min Facebook-side når det nærmer seg. Den finner du her: Elisabeth Holt – Forfatter og foredragsholder.

20170510_2056061483065161.jpg

Er du bevisst valgene dine?

Hver dag tar vi mellom 2.500 og 10 000 valg. Det er ganske mange. Etterhvert som vi lærer opp hjernen vår fra baby til småbarn, så til barn og ungdom, dannes det mønstre i hjernen så vi skal slippe å være bevisste alle valg. Som for eksempel når vi skal ha et glass vann fra springen, så tenker vi ikke bevisst at vi skal skru på vannet, det har blitt en automatisk handling som hjernen vår har lært seg av å gjøre den handlingen mange ganger. Alle mønstre er ikke like heldige. Mønstre dannes utifra hva vi lærer, hva vi oppfatter, og lager strategier utifra det. Opplever vi noe vondt eller traumatisk, og vi som barn ennå ikke er reflekterte til å resonnere oss frem til å takle situasjonen og få en løsning som løser opp i situasjonen, eller vi som eldre ikke vet hvordan vi skal takle det som skjer, vil det dannes mønstre i hjernen for å beskytte oss selv mot fremtidige liknende situasjoner. Og kommer vi opp i noe som likner, kan vi reagere og handle på en uhensiktsmessig måte fordi vi ikke har lært hjernen vår noe annet.

Jeg vet at vi tar valg på mange ulike nivåer, utifra livssituasjon, bakgrunn, personlighet og hva vi har rundt oss og i oss til enhver tid. Jeg vet det, fordi jeg måtte lære meg å velge alle de 2.500-10.000 valgene per dag på en god måte for meg selv. Jeg måtte trygge meg selv i alle valg, og lære meg hvilke mekanismer i hjernen som skulle få styre valget. Jeg lærte mye på veien for å forstå hvorfor jeg valgte som jeg gjorde, og hvordan jeg tok hensiktsmessige valg for meg selv. Jeg måtte kjenne og tenke at det var gode valg for meg, om det så var å snu meg i sengen om morgenen (det er et av valgene våre), ta et glass vann eller ta en avgjørelse som berørte andre mennesker, om jeg ble spurt om jeg kunne gjøre noe for dem for eksempel. I min verden var alle valg i 5 år tatt på bakgrunn av veldig vonde opplevelser som betegnes som traumer. De hadde satt seg så godt fast i tankemønstrene mine at jeg ikke klarte å se klart. Jeg valgte utifra mine beskyttelses-strategier, som jeg hadde brukt årevis på å plante godt inn i livet mitt. Alle mennesker kan utvikle forsvar- og angrepsstrategier. Som beskytter de mot fortid, nåtid eller fremtid. Men de gjør vondt verre. De sperrer oss inne i en ball av frustrasjon, frykt, sinne og sorg. Og disse mekanismene har nødvendigvis ikke noe med psykiske lidelser og gjøre. Man kan fint leve et liv i full jobb, familieliv og aktiviteter, men være preget av disse forsvar- og angrepsmekanismene. For eksempel om man tviler på seg selv, kan man unngå å hilse på noen man kjenner fordi man ikke tør, eller man unnlater å gjøre noe gøy eller givende fordi det er farlig. Det sliter. Det gir ingenting. Som psykisk syk har man ofte opplevd så vonde ting at mekanismene i hjernen har slått kollbøtte, og man klarer ikke jobbe, eller forholde seg til en hverdag med energi og balanse.

Mekanismene er de samme, men de varierer i hvor stor grad de preger livene våre, avhengig av hva vi har opplevd, våre forutsetninger for å forstå opplevelsene og hvilken vei vi skal ta for å komme gjennom dem uten å utvikle strategier som ikke er bra for oss.

Jeg har startet på en bok om disse strategiene mennesker kan utvikle av livets utfordringer og vonde opplevelser. Jeg skriver den på et språk som alle kan forstå, fordi jeg vet at det å forstå hvordan hjernen vår fungerer har stor betydning for hvordan vi kan bli bevisst våre handlinger og tankemønstre. Som igjen kan føre til endring, og at vi kan bli fri.

Uansett, jeg fant ut på veien til et nytt og godt liv, at jeg har valg. Jeg kan velge det som er bra for meg, eller jeg kan la være. Å la være å ta et valg og glemme det som blir presentert for oss i livet, er også et valg.

Å velge å velge, er et valg bare vi selv kan ta for oss. Vi lever sammen med oss selv døgnet rundt hele livet. Å velge å være ærlig med oss selv, og velge hvem vi vil være sammen med oss selv, bestemmer vi selv. Jeg har tatt et valg om å aldri svikte meg selv igjen, jeg er min egen bestevenn.

Vil du lese om min reise, og hvordan jeg snudde livet mitt fra isolasjon og hat til alt, til et liv med ro og frihet, finner du den og mange beskrivelser av dagligdagse situasjoner man kan stå i, i boken «Det handler ikke om å overleve, det handler om å leve». Vil du høre jeg fortelle litt av min reise, kan du komme på et av foredragene mine. Jeg holder flere foredrag fra høsten av, følg med på Facebook-siden min: Elisabeth Holt – Forfatter og foredragsholder for tid og sted!

Når verden skal møte deg med motstand

Mange som har stått utenfor samfunnet kortere eller lengre tid vet at det kan være mange situasjoner på veien tilbake som krever mot. Som krever energi, og mye tålmodighet. Tålmodighet med seg selv, tålmodighet med andre mennesker, tålmodighet for et system. Man skal kjempe mange kamper i seg selv for å våge seg ut i verden igjen. Uansett hvor langt opphold fra omverdenen man har hatt, kommer det tanker og utfordringer som må løses. For det er ikke bare det at man har glemt hvordan et fungerende liv leves, med alt det inneholder av faste gjøremål, aktiviteter, jobb og et sosialt liv. Det handler også om alt man blir møtt med i tillegg. Uvitenhet som fører til situasjoner man må tenke seg godt om før man svarer. Fordommer som gjør at man må velge om man skal forklare eller forsvare seg, eller la det være. Noen ganger må man forklare eller forsvare seg for å få til løsninger, eller man har behov for å stå opp for sannheten.

Jeg har kjempet en lang vei. Først som psykisk syk, senere som frisk og har måtte finne veien uten særlig nettverk, og med fordommer, uvitenhet og ovenfra-og-ned-holdninger nesten hver dag. Jeg skriver ikke dette for at noen skal syns synd på meg, jeg bestemte meg tidlig for at dette var mitt ansvar, og har valgt å ikke bli offer i de situasjonene. Men det har krevd å stå opp for seg selv. Ansvaret ble å velge hva som var godt for meg, hvor fokuset skulle være, og hva som skulle prioriteres. Jeg skriver dette fordi det er så viktig å være ydmyk for andre menneskers liv og erfaringer som vi kanskje ikke har nok forutsetninger for å mene noe om. Å bestemme hvordan andre skal eller burde gjøre ting er ganske vanskelig når man ikke vet fakta. Ingen historie er lik, ingen mennesker er like, og dermed ulike løsninger og behov.

Vær tålmodige med dere selv. Vær tålmodig med andre. Ta ansvar selv, men ikke for andre. Noen ganger trenger man å bli dyttet litt, men det må gjøres riktig- med respekt. Be om hjelp, og velg kampene dine. Du er verdt å kjempes for. Selv om man noen ganger står alene, så husk at du har mange gode egenskaper og muligheter til å lage deg et godt liv❤Med litt hjelp og støtte blir veien ennå bedre og lettere❤Våg og be om det. Sett grenser når du føler deg urettferdig behandlet og fortell om det du står i så det kan bli løsninger og mer forståelse.

Lev livet. Det finnes muligheter. Alltid.

Når huden må av

Når man kjenner at huden må av. At angsten spiser opp hver celle i kroppen og stemmene i hodet forteller deg hvor ubrukelig du er. Hvor lat du er. Hva som egentlig burde vært. Alene i stormen. Må ikke tenke. Må bare bort. Tankene hviler aldri. Tanker som aldri går bort. Tanker som blander seg med gjentatte traumeopplevelser som hjernen er vant til å leve i. Stormen som rir i hele systemet, et system som ikke lenger har plass til godhet. For verden er alt annet enn god. Hjernen tenker det er sånn, fordi det er det den har sett. Aldri mere ro. Vil bare bort. Kan ikke dø, da forlater jeg det jeg er fortjent til å leve i. Hat. Fordi jeg valgte selv. Fordi stemmene i hodet ville ikke være med på å lage et godt liv. For det gode livet finnes ikke for tankene. Det harde livet som hjernen er vant til er det som rår. Det er ikke rom for godhet. For godheten er ufortjent. Man fortjener ingen godhet når man ikke lever som man bør. Man kan bare våge å ta egne valg. Da vil noen si noe. Stygge ting som limer seg fast til mønstrene som allerede er dannet i hjernen. En gjenklang som kommer når noe vondt blir trigget. En bekreftelse på at verden er vond. En hjerne som aldri har lært å se det gode. En hjerne som har blitt fylt av stemmer som skremmer den tøffeste seiler.

En stemme sier: «pass deg, det kommer noen å tar deg.» En annen sier: «fy faen så elendig menneske jeg er.» En tredje stemme sier: «kan ikke jeg få leve som andre? Et liv i frihet, utenfor husveggene, med mat i skapet og rent bad?» Så kommer den første stemmen igjen: «ikke gå ut!!» Så kommer den andre: «Jeg er jo jævlig», og en bunnløs håpløshet som det ikke finnes håp i er det som er gjeldende. På siste vers kommer den tredje stemmen inn igjen: «Men noen må da være glad i meg?» Nr 1 svarer: «Ikke faen om noen får komme. Ikke ring. Ikke pling på telefonen. Jeg klarer ikke. Jeg dævver.» Nr 2: «Jeg klarer ingenting. Verden er ingenting. Ingenting.» En liten stund i dypeste mørket, før nr 3 kommer inn: «Jeg kan jo ta meg litt vann.» Nr 1: «Ikke rør deg, da kommer alt det vonde opp igjen, det kjennes akkurat ut som istad, en knyttet neve som borer seg ned i hjernen. Faen. Må sitte.» Nr 2: «Jeg er ingenting.» Nr 3: «Men er det ingen som kan komme å hjelpe meg?» Nr 1: «Ikke ring noen!! Ikke spør om hjelp!! Kan ikke bli noe annerledes enn igår, da hjernen vrengte seg inni hodeskallen og hjertet hoppet som det ville.» Et hat som skaper så mye ubehag i hodet, at ingen tanke kan tenkes uten enormt fysisk ubehag oppå den knytteneven som allerede står der. Vil ikke. Kan ikke. Må bare være her. I ro. Ikke tenke på noen. Må ikke tenke på noen. Nr 2: «Jeg har det som fortjent.» Nr 3: «Men faen, jeg har det så vondt, kan ingen komme å hjelpe meg!» Hjernen er i vakuum, det er tett, bare det å puste gjør hodet verre. Tenker ikke. Er ikke plass til noe. Lukker øynene. For mye i stillhet. Åpner øynene, for mye impulser. Fester blikket på noe på veggen. En prikk, og lagrer hver eneste uregelmessighet på tapeten. Kan ikke ha noe andre impulser. Ikke lukke øynene, da er traumene tilbake. De vonde tankene, hjernen er overbelastet og klarer ikke ha vonde tanker. Hjernen er død. Hjernen får ikke ro. Men en lammet hjerne skriker etter kjærlighet for å fylle hode og kropp med ro. Et skrik som kommer fra et sted hvor lageret er tomt. Som trenger å fylles. Med godhet. Et glass vann når jeg er tørst, å tisse når jeg må. Å ligge når jeg trenger hvile. Å reise meg når musklene skriker etter å ha sittet stille i 9 timer. Tankene begynner å koke igjen. Hvem kan jeg ringe? Ingen. Alle er trusler. Alle gjør meg vondt. Alt som minner meg på mennesker gjør at knytteneven kommer på sin vante plass. Midt oppå hodet, der det føles som at hodeskallen er fjernet, og dermed rett ned i hjernen. Den viser ingen nåde. Med følelsen av knytteneven kommer traumene i systemet og pumper angsten rundt. Traumene forsterker følelsen av knytteneven og følelsene er ikke lenger definerbare, for kroppen er død. Den enser ikke lenger hva som er rett og galt. En stemme forteller meg: Jeg klarer ikke mer. Kan ikke dø, fortjener å leve sånn. Jeg har selv gjort det sånn, ved å bruke min egen stemme som hjernen min ikke var istand til å begripe fornuften av.

Valgene mine stemte ikke med andres ønsker. Valgene mine stemte ikke med alt jeg måtte følge av normalitet. Valgene mine var ikke bra for andre. Men for meg var de den eneste sannheten. En sannhet jeg fikk juling for. Mental juling fordi det stemte ikke med andres ønsker, behov, forventninger og krav. Fordi jeg, skulle velge mitt liv, ble andre lei seg. Eller mente var galt, av mange forskjellige grunner. Og hjernen min klarte ikke stå i egne gode sannheter, fordi den var lært opp til å følge andre. Følge andre som mente de hadde rett. Med skremsler om utestengelse, og krav om å følge det som var satt opp. Men hvordan skal man klare å ta egne, selvstendige valg når hjernen ikke klarer å se at det er rett å følge seg selv? Hjernen vår formes av det den blir vist. Både på godt og vondt. Mønstre lages i tur og orden, og en utrenet hjerne sluker alt. En hjerne som ser, lærer og lagrer, men som ikke kan reflektere over det den ser. Læringen blir noe annet enn fornuft. Læren blir et skall som legger seg utenpå ens eget kjærlighetssystem. Et system som vil, så lenge man lever, uansett hvor dårlig man er, kjempe om noe. Noe som heter ro. Balanse. Egenkjærlighet. En stemme som nesten blir borte, men som iblant kommer ut som tårer av håpløshet, noen hyl som ingen nesten orker høre på, en lengsel som ingenting annet enn godhet kan gjøre noe med.

Verden er gal. Fordi hjernen har laget mønstre som ikke stemmer med det den trenger. Å være sunn, frisk og i balanse. Alt blir farget. Eller gråmelert om du vil. Ingen tanker blir rene. Et forsvar bygges opp. Og med forsvar kommer strategier for å beskytte seg mot det vonde. Strategier som skrur en lenger og lenger inn i spiralen. En spiral som er som spiraler, det blir krappere svinger, og mindre og mindre rom for refleksjon, valgmuligheter og tanker om fornuft. Til slutt når man endepunktet. Eller vendepunktet. For når snur man? Når man ikke orker mer. Noen snur ikke, men stanser innerst i spiralen. De klarer ikke mer, av nederlag, motgang og negative dager. De skal ha all respekt, for de har gjort så godt de har kunnet. Verden kan gå videre. Da må man vite noe om hvordan man snirkler seg oppover igjen. Å krabbe oppover svingene i spiralen til forsvarsmekanismen litt etter litt slipper tak. Verden blir videre, verden blir et godt sted å være. Verden kan jammen meg bare være. Verden er min. Min verden. Hvor alt kan bestemmes av meg. Fordi jeg fortjener det. Jeg ser hva jeg vil. Hva som er godt for meg. Og jeg tør. Fordi innerst i spiralen, der veien enten må gå oppover igjen, og livet ender, blir et valg som jeg klarer. Fordi det er en stemme langt der innefra som gjerne vil leve. Som kanskje kan erindre noe godt, uten at følelsen er der, men en tanke om noe som en gang var. Å stemme i eget liv, er verdt jobben. Å la andres stemmer råde, vil aldri stilne den stemmen vi har inni oss som er der for å hjelpe oss. Et håp. En visshet. En mulig så liten tanke at den nesten ikke merkes. Men livet i seg selv, et bankende hjerte, følelsen av hud mot hud, følelsen av glede, følelsen av å se rommet uten å få en knyttneve boret ned i hjernen. Et liv.

Boken min forteller noe om min historie. Mekanismene i hjernen og hvordan den er bygget opp, er lik hos alle mennesker. Dermed er mange av tankene de samme, valgene også, men historien er forskjellige. Foredragene mine varierer på tema alt etter hvem jeg snakker for. Men en ting kan aldri utelukkes fra noen av foredragene. Å ta tilbake retten til å leve i tråd med seg selv.

Energityver, hvem tar ansvaret?

Ikke alle har en energi rundt seg som gir næring til andre. Det kan det være mange grunner til, noen som kan nevnes er lav selvtillit/selvfølelse, stress, selvdømming, fortid som henger igjen, overdreven bekymring for livet, og mange andre temaer. Vi er mennesker på godt og vondt, og vi har alle livet som har vært, og er, med oss.

Jeg skriver litt i boken min om det å finne mennesker og velge det man trenger for å få energi til å leve et godt liv. Jeg måtte selv ta et oppgjør med fortid og finne min vei for å kunne være positiv og ha noe å gi andre. Noen ganger opplever vi at andre mennesker stjeler energi fra oss. Det kan være på jobb, i familien, venner eller andre. Det er ikke alltid like lett å vite hva man skal gjøre om noen er slitsomme for oss. Jeg tenker at noen har nok med seg selv, og evner ikke å være tilstede for andre. Noen av disse menneskene har en tendens til å legge skylden på alt som skjer over på andre, og det er alle andre det er noe galt med. Jeg har selv vært der, jeg vet litt om hva det vil si å ikke se realitetene rundt meg. Fortiden og selvtilliten min fortalte meg mye som gjorde at verden rundt meg fremsto som noe annet enn det den var, eller trengte å være.

Det er et selvstendig valg om man vil fortsette å være der. Et offer for fortiden, ting man har gjort og opplevd, og hvordan man takler skyldfølelse og anger. Jeg hadde et valg. Å la meg selv dø av selvforakt og angst, eller velge en vei som ga meg energi til å leve. En energi som ikke bare påvirker meg, men alle andre jeg er i kontakt med også.

Jeg tenker at man har lov til å beskyttelse seg selv og velge hvem man vil tilbringe mye tid sammen med. Selv om mennesker har opplevd noe, eller har et tverrete syn på verden, så er det deres valg om hvordan de vil tenke, opptre, og ha livet sitt. Det er mitt valg om jeg vil være tilstede i en situasjon hvor jeg blir en syndebukk eller trampet på fordi den andre ikke klarer å være høflig eller se en annen verden enn sin egen, og det er meg det er noe galt med uansett hvor rett jeg har.

Uansett hvor man er, det å opptre høflig, med ord og tonefall, se en annen vinkling enn sin egen, kan gjøre verden vid og full av gode opplevelser.

Med all respekt for andre menneskers historie, og med all respekt for mitt eget liv, må jeg velge i alle menneskemøter hva slags relasjon jeg ønsker.

Alle har ansvar for det de sier og gjør.

Hvordan velger du?

Trærne på bildet står utenfor en avdeling jeg var lagt inn, i en periode da jeg ikke visste noe om hva som skjedde inni meg. Kunnskapen om meg selv var begrenset, fordi mye gikk på vante tanker, valg og vonde opplevelser som hadde fått vokse seg store og ble mer og mer i mørket langt inni meg så jeg ikke lenger klarte å huske dem

I ettertid skulle jeg bli mye dårligere enn jeg var ved denne innleggelsen. Selvhatet og angsten skulle ta styringen på alt i livet mitt, og jeg skulle gå gjennom et liv som ikke er mye å klare seg på. Jeg gikk imot meg selv på alt jeg gjorde. Jeg klarte ikke opprettholde primærbehovene mine engang, jeg fortjente ikke å spise, drikke, stelle meg, gå på do når jeg hadde behov for det. Alt jeg valgte var noe som hadde gjenklang i hvordan jeg så på verden, og valgene mine var formet av fortiden min, som jeg ikke visste nok om. Jeg hadde ikke ryddet unna underveis, jeg hadde ikke vært bevisst mine egne valg. Dermed var nåtiden farget av vaner, uoppgjorte opplevelser og mye kunnskap måtte på plass for å finne min vei til et godt liv.

Alt som velges har et utspring i noe.

Hva vi velger, avhenger mye av kunnskap, at vi kjenner til hvordan ting henger sammen, om fortid, om vi er i balanse med oss selv, og hvordan vi har det i hodene våre. Blant annet.

Det første og viktige valget jeg tok, var å gjøre det beste for meg selv. Det som ga meg energi, det som ga meg glede, det som ga meg vekst. På alle områder i livet. Om fortid, nåtid og fremtid.

Det er vårt eget ansvar hva vi velger Å tenke, gjøre og faktisk velge. Å la være å ta et valg, er også et valg.

Hvordan velger du å ta valgene dine? Hva er de basert på?

I boken min «Det handler ikke om å overleve, det handler om å leve» kan du lese litt om min vei, og hvordan jeg valgte å ta styringen i mitt liv, i en kamp som sto om livet. Boken er for alle som ønsker å bli bedre kjent med seg selv, uavhengig av psykisk sykdom, da mye av det jeg holdt på med, er i alle mennesker, i større eller mindre grad.

Kan kjøpes av meg, eller hos din bokhandel, i butikk og på nett!

Sol og perspektiver

Hvorfor blir «alle» så glad av sola? Dumt spørsmål kanskje, vi er ikke bortskjemt med lange varme dager her i nord, og vet å sette pris på dem når de kommer.

For meg er det ikke så viktig om det regner eller snør, solen skinner eller vinden uler. Perspektivet på livet endret seg kraftig etter jeg ble frisk og kunne leve et liv uten angst. At jeg kan sitte stille og ikke ha noe annet i hodet enn stillhet, at jeg kan gå ut døren uten en million tanker, angstsymptomer og mye diskusjoner med meg selv om det går eller ikke, og at jeg kan faktisk leve. Å være i live er ikke en selvfølge for meg. Det er min egen fortjeneste at jeg sitter med et bankende hjerte og en frisk kropp idag, da jeg bare for noen år siden valgte å ta valget om å gjøre det beste for meg selv.

Kjenne etter hva som gjør meg godt. Velge det som passer meg i alt man skal velge i livet, om det gjelder klesstil, mat eller hvor jeg skal bo.

Friheten i å velge selv gir en livsglede som ingenting kan ta vekk. Gleden av å leve fritt og faktisk puste, kan ingenting ta vekk. Utfordringer kommer på min vei som på alle andres. Men hva jeg velger å gjøre med dem, og hvordan jeg velger å håndtere dem, ja, det velger jeg jo selv. Det er utifra mine behov jeg velger valg for meg. Det er mitt valg om hvordan jeg vil se på utfordringene og det som dukker opp på veien. Å bekymre seg, være engstelig, stresse for framtiden eller være usikker på meg selv gidder jeg ikke, fordi det hjelper jo egentlig ikke. Det tar energi, tid og lyst til å gjøre andre fine ting som faktisk gir glede og energi til å finne gode løsninger på utfordringene.

Så er det jo deilig at solen skinner, å kjenne varmen og se fregnene poppe opp både her og der. Men perspektivet på livet, hva jeg gidder å holde på med oppi hodet, og hvilke valg jeg tar, det er endret til noe helt annet enn før.

Før tok jeg valg basert på andres holdninger, meninger, tradisjoner og lyster. Idag velger jeg å si nei når jeg mener nei (uten dårlig samvittighet!), og ja når jeg mener ja, med en god følelse på at det er det beste, og jeg kjenner det gir meg energi.

Livet kan forandres på et blunk. Det som aldri vil forandre seg i mitt liv, er hvordan jeg velger å se på livet litt, og meg selv. Jeg er dyrebar, og livet er til for å leves. Et livet uten angst er som en eneste stor ferie. Uansett hvor mye jeg jobber eller gjør av andre ting.

Livet er til for å leves, ikke bare overleve.

Bildet er tatt en varm sommerdag, når solen sto høyt på himmelen og kinnene fikk farge 🌞

Vil du lese mer om min historie, få tips og råd på hvordan du selv kan tenke annerledes, kan du kjøpe boken min «Det handler ikke om å overleve, det handler om å leve» alle steder hvor bøker selges. Har du lyst til å høre meg fortelle om mine erfaringer, holder jeg foredrag rundt omkring, og neste er i Tønsberg 8.mai på Café M kl.18. Velkommen dit!

Rydd!

For å få det rolig inne i kropp og sjel, trenger vi at det er ryddig også rundt oss. Har du mange ting som bare står på lager uten mening? Skulle det vært ryddet og kastet? For mange kan det være befriende å gå gjennom alt man lagrer, og få ut det man ikke vil ha. Sparer du på ting fordi det er bruk for de? Eller fordi du fikk en gave en gang du ikke syns du kan kaste? Er det ting av sentimental verdi, sørg for at du beholder de av de rette grunnene. Ingenting av det vi eier, skal suge energi av oss. Det er bortkastet, at hver gang vi ser på en ting og blir minnet på noe vondt, trist, eller slitsomt, kvitt deg med tingen, eller behold den, uansett i begge tilfeller; rydd opp i følelsene, det suger energi du har bruk for til andre ting.

Kast alt du ikke har bruk for, syns er fint eller skal lagres til senere generasjoner. Bare det å kaste tingene, gjør noe med oss, uten at vi gjør en kjempe-jobb for å løse opp i eventuelle vonde ting. Hvor ofte tenker du på at du skulle ha ryddet? Er det mer tid enn det hadde tatt å rydde?

Det kan være terapi og kaste ting så de aldri blir sett på av noen igjen. Men det du kan levere videre, gjør det!

Det er vår (snart 😉 ), rydd vekk det du ikke har bruk for, av ting, eller tanker. Det er verdt jobben.

Har du lyst til å lese mer om å rydde i tanker, hvordan du kan forholde deg til relasjoner på en ny måte eller kanskje du har behov for å lære å sette grenser? Boken min tar for seg mye av det vi mennesker har behov for å få på plass før å ha et godt grunnlag i livet.

«Det handler ikke om å overleve, det handler om å leve», kan bestilles/kjøpes fra bokhandlere, både på nett og i butikk. Du kan også få den tilsendt direkte fra meg, ta kontakt via Facebook.

En rolig dag ønsker jeg alle der ute!