Om tålmodighet, kamper og lyst

Da jeg skulle bevege meg fra å ligge i kramper fordi jeg levde i panikk, og til å få et fritt liv, måtte jeg fort ta et valg om tålmodighet. Jeg så fort at tiden og energien jeg brukte på å være utålmodig, sint, frustrert og lei, ikke var verdt noe, og gjorde verden min bare verre å leve i. Jeg forsto også, at andre mennesker ikke visste best om meg. Det var det jeg som gjorde, fordi jeg valgte å ha et åpent sinn, og hørte på hva jeg hadde lyst til. Det jeg hadde lyst til, var å bli fri. Utallige timer har gått med til å sitte hjemme og slappe av og gjøre noe hjemme, selv om det var en jente så en verden der ute som besto av så mye gøy! Jeg skjønte tidlig, at skulle jeg bli fri fra gamle mønstre, og jobbe med det jeg ville, kunne jeg ikke ta noen snarveier, men finne roen og gleden (faktisk!), i det og jobbe med seg selv, og bli fri fra gamle mønstre som hadde gjort seg opp meninger. Jeg fant glede i alt jeg fikk til, jeg fant glede i alt jeg forsto. Det var noe jeg valgte, ellers hadde jeg aldri klart den jobben det er å ta tak i eget liv. Så jeg lette etter positive ting med alt jeg gjorde, og det gikk av seg selv etterhvert. Jeg har opplevd intens livsglede da dagen kom og jeg endelig kunne gå på do uten å kjempe med en kropp i panikk. Jeg jobbet meg fram til den gleden selv, og de fleste gleder kommer fra nettopp det. «Man får ikke mer moro enn man lager selv» er et ordtak. Og det kan man bruke til hva man vil. Gleden av å vaske opp er todelt hos meg. For det første er det en frihet i å kunne gjøre det uten å tvinges i knestående av angst, for det andre, så trives jeg så godt med ryddig kjøkken og glass i skapet. Har du ikke opplevd angst, kan grunn nummer to være god for deg. Men de aller fleste tingene vi gjør, har en konsekvens i at vi kommer oss videre i hverdagen, om det er på jobb, eller hjemme. Men vi har valget selv om hvordan vi skal velge å se på det vi gjør. Jeg er glad i det store og hele for at jeg lever, og livsgleden min velger jeg og beholde, og da har jeg også måtte velge hvordan jeg vil se på ting jeg foretar meg, opplever, eller hva andre mennesker foretar seg rundt meg som jeg kunne valgt å bli påvirket av.

Jeg ble til tider lei, men periodene varte ikke lenge, bare noen minutter, før jeg igjen valgte å velge en annen vei enn å gråte. For det er så lett å begynne å synes synd på seg selv, det er så lett å bli et offer. For fortiden, for nåtiden, og for at «det helt sikkert ALDRI kommer til å bli bra». Men jeg kjente at det gjorde meg ikke godt, og bli i gråten. Et par minutter, en sjelden gang, lot jeg urettferdigheten få plass. Men jeg passet på å komme meg ut derfra før selvmedlidenheten fikk tak. Jeg vet, at å få et godt liv, er noe alle mennesker kan få til. Hva som er et godt liv, bestemmer den som lever det. Å gjøre det beste ut av det man har, og kan gjøre, er lykke. Å velge hva man vil fokusere på. Er fortiden plagsom? Er nåtiden plagsom? Plager framtiden deg? Finn veien din til å legge tidene der de hører hjemme, det eneste du kan gjøre, er å velge hvordan du vil tenke og føle akkurat nå, det er du som velger hvordan du skal takle her og nå, og vi trenger alle hjelp noen ganger til å finne ut hva, og hvordan vi skal gjøre nettopp det.

Aldri gi opp, det finnes alltid noe som er bra!