Må det være sånn?

Vi mennesker liker å kjenne at vi klarer oss selv, og at vi mestrer hverdagen som voksne. Men hvordan er det egentlig når mestringen ikke helt fungerer? Jeg snakker og skriver om temaer som er tabu-belagte, og som man helst ikke vil innrømme at man trenger hjelp til, eller i hvert fall ikke snakke om. Men vi er alle mennesker, og vi lærer så lenge vi lever, så hvorfor ikke suge til seg den kunnskapen man kan for å få et lettere liv? Jeg har selv levd et liv hvor min egen stahet tok over mye. Jeg slet med å klare å leve som en voksen. Jeg klarte ikke ta selvstendige avgjørelser, og når jeg en sjelden gang tok en avgjørelse som var god for meg, endte det med dårlig samvittighet, og tankespinn om hva de andre mente, om jeg var dum, om det var riktig av meg å si fra, og hadde jeg rett i det hele tatt? Ikke alle har fått med seg det de trenger på veien for å ta seg av seg selv, eller andre. Jeg har hatt med meg en stahet hele veien, men jeg brukte den ofte mot meg selv. Og da er staheten lite verdt. Jeg ville ikke høre på andres gode råd, jeg ville ikke tenke at jeg selv hadde feil, jeg fulgte mine egne løsninger. Men noen ganger kan det være godt å ta inn noe av det andre mennesker snakker om. Man er ikke dum selv om man ikke vet alt om hvordan man skal tenke og løse hverdagen. Uansett hva slags hverdag man har. Men der ute, et eller annet sted, finnes det mennesker som vet mye om akkurat den man selv står i, fordi de har lært det, og kan lære det videre. Alle har vi noe som kan hjelpe andre, ingen kan alt. Noen trenger hjelp til å forstå seg selv. Noen til å forstå partneren. Noen trenger hjelp til oppdragelse, og utallige andre ting. Økonomi, hagearbeid, sykdom, elektronikk, ja, vi trenger alle hjelp til et eller annet rett som det er. Men hvorfor skal det være så vanskelig noen ganger å spørre noen om hjelp til noe på det personlige plan? Om det gjelder at kaffetrakteren har en funksjon man ikke forstår noe av, eller det er noe man ikke får til med seg selv, partneren, eller barna, så dreier det seg jo egentlig om at vi ikke har sett hvordan det henger sammen enda, og da trenger vi noen som kan fortelle oss det. Enten det er Elkjøp eller en bok, familieterapeut eller noen andre, så handler det jo om at det er noe vi ikke har lært ennå? Forventningene om at vi som voksne skal vite alt og klare alt som har med hvordan vi lever livene våre, er noe helt annet enn forventningene til hvordan vi skal håndtere kaffetrakteren. Tror vi. Men det kommer an på hvem man møter, noen mennesker gir deg pes for å ikke takle ditt personlige liv, mens andre kan gi deg pes for at du ikke forstår kaffetrakteren. Men ikke hør på dem, alle trenger hjelp til noe, og alle må en eller annen gang kaste inn håndkleet og be om hjelp på en eller annen måte. Kanskje googler vi, eller spør noen, terskelen for hva vi tør spørre om, handler om hvilke forventninger vi, og andre, har laget.

Man er ikke dum, eller mindre verdt selv om man trenger hjelp, uansett hva det er snakk om.