Ja, den kjærligheten…

Da jeg skrev et innlegg og oppfordret leserne til selv og tenke over hva kjærlighet er for den enkelte, var det en god grunn til det. Da jeg selv skulle ut av mitt eget hat, hvor jeg levde 24 timer i døgnet, måtte jeg også forstå hva som var ekte kjærlighet. Til meg selv, og andre. En evaluering av hvordan jeg så på meg selv, og hva som lå til grunn i min følelse av kjærlighet, ble avgjørende.

Kjærlighetslivet kan forkludres av mange ting. Kjærlighet i seg selv er ren, og inneholder ingen negative følelser. Men vi kan fort oppleve at det er ting som kommer i veien for å klare å kjenne den, vise den, eller motta den. Det som er avgjørende for om man klarer å kjenne, vise eller motta kjærlighet, er at det ikke ligger dømming i grunnlaget. Om jeg er misfornøyd med kroppen min, hva som helst, vil jeg ikke vise meg selv ren kjærlighet. Det samme gjelder om jeg har et levesett som påvirker meg selv eller andre i negativ retning. Har man ikke et forhold til seg selv som tilsier at man er sin egen beste venn, vil det vises som usikkerhet. Usikkerhet kan opptre i mange former. Vi blir ikke istand til å ta egne valg, og de valgene vi tar, er det ikke alltid vi klarer å stå i, eller kan forsvare. For eksempel, hvis vi sier nei til noe, og vet at det er det beste valget, men allikevel unnskylder seg med ulike forklaringer til den det måtte gjelde, viser det en usikkerhet. Man trenger egentlig ikke forklare så mye, et valg bør respekteres av den som tar det. Noen ganger er en forklaring på sin plass, men det trenger ikke forklares inngående om man har lyst til å ha en hjemmekveld i stedet for å gå ut. «Det passer ikke» holder. For eksempel.

Usikkerheten kan også inntre når vi skal motta komplimenter, og blir flaue, i stedet for å være stolt, og takke pent for det.

Usikkerheten bringer også med seg stygge sider, som for eksempel fysisk, eller psykisk mishandling. På grunn av sin egen usikkerhet, kan man begynne å bestemme over andre, eller heve seg selv så man blir oppfattet som «høy på pæra». Man kan begynne å kontrollere, og sjalusi er en vanlig reaksjon av usikkerhet.

Usikkerhet kan komme av at andre mennesker har fortalt oss at vi ikke er gode nok, vi har fått juling som barn, eller vi er annerledes-barn som oppfatter at det ikke er som «alle andre» (hva nå det er). Det siste kan være fordi noen har andre interesser, eller er mer, eller mindre «smartere» enn de man går i klasse med. Det kan også være om man kommer fra en familie som ikke «passer inn», fordi den har dårlig økonomi, lever annerledes enn «alle andre», eller foreldrene er alkoholisert, narkoman osv. Usikkerheten kan også komme senere om man opplever samlivsbrudd, eller andre situasjoner i livet som selvfølelsen vår får en «trøkk».

Ingen menneske er født usikker. Ingen barn tviler på seg selv, før noen forteller dem det. Eller viser det. Med ord, blikk, eller væremåte. Det å føle seg elsket av sine foreldre, og bli vist hvordan kjærlighet skal foregå, mot seg selv, og andre, er avgjørende for at man skal få et godt voksenliv.

Mor viser sine døtre hvordan man skal være en mor, og en god kjæreste. En far viser sine sønner hvordan man skal være far, og hvordan man skal behandle sin kjæreste. Likeså mor til sønn, og far til datter.

Kjærlighet handler om gjensidig respekt. Tålmodighet, og våge å være ydmyk om noe er uklart. Kjærligheten må uansett forhold til andre mennesker (søsken, venner, kollegaer, familie eller kjæreste), starte i seg selv, og bli ren, før man kan vise, og motta kjærlighet på en måte som fører til vekst, og mer kjærlighet.

I boken min skriver jeg mer inngående om kjærlighet, og andre elementer som må på plass for å få et lettere, og bedre liv.

Elsk, men elsk ut fra godhet, ikke la usikkerheten, hovmodet eller misunnelse ødelegge det.