Amaliedagene 2017 er over

De tre første dagene i denne uken var jeg med på Amaliedagene 2017, i Oslo. For et arrangement, for en gave! En gave til meg, og forhåpentligvis for alle de som var der. Jeg var der med boken min, og dagene var fullspekket med foredrag og innslag av ulike arter.

Amaliedagene er et arrangement som ble arrangert for første gang i 2004. Det er tidligere og nåværende brukere av psykiatrien som står bak, og dette sier de selv:

«Amaliedagene er en viktig møteplass for utveksling av fag- og erfaringsbasert kunnskap om psykisk helse. Det vi vil er at psykisk helsetilbudet i Norge skal bli bedre og med fokus på ressurser, tilfriskning og mestring av psykiske helseplager. Vi ønsker en fredelig revolusjon innen psykisk helsefeltet og at det skal være brukernes egne behov og muligheter som er i fokus i all psykiatrisk behandling» (hentet fra www.amaliedagene.no)

Jeg har selv opplevd psykiatrien i ca 10 år. Det er med blandede opplevelser. Jeg har ikke alltid blitt møtt på den måten jeg hadde behov for, og opplevde ofte å bli overstyrt, ikke bli tatt på alvor, hverken tilstanden min, eller ønsker om andre behandlingsmetoder. Noe av det har jeg skrevet om i boken min. Det som man føler seg så alene i, viser seg å være noe mange opplever. Havner man ikke perfekt inni «boksene» til behandlerne, havner man utenfor. Praktisk talt, man kan få beskjed om at de ikke har noe å tilby om man ikke følger det de sier. Men det er ikke alltid deres veier passer for alle, og for mange gjelder det å bli sett, hørt, og få tiden det trenger til å skape tillit, og dermed komme seg videre. De som velger utradisjonelt i psykiatrien, oppnår ofte store forbedringer hos pasientene. Jeg har sett og hørt mye dumt, skadelig og uvitenhet. At prosessen min ble svekket av uttalelser, er jeg ikke i tvil om. Jeg har også opplevd de fine englene, og takk for at de finnes!

Det er ofte sånn at man kan ha det ille en stund, kanskje ganske lenge, før man klarer å be om hjelp. Så skal telefonen til legekontoret tas, og man må overbevise legesekretæren om at man trenger hjelp. Har man ikke lyst til å utlevere så mye, må man kanskje bare gjøre det, for å bli tatt på alvor. Neste oppgave er faktisk det å møte opp. Deretter snakke med legen, og håpe han forstår hva som skjer, og at han vil gi deg den rette hjelpen videre. Kanskje man blir henvist videre, og ventetid og nye relasjoner skal bygges. Det er kamper i hodet til den det gjelder, kanskje døgnet rundt. Det er ikke alltid lett å få formidlet det som skal formidles. Til alle ledd, og få den rette hjelpen.

Av alle foredragene som ble holdt, klarer jeg ikke ha noen favoritt. Alle var bra på sitt vis, og belyste så mange temaer som mange kjenner til, eller selv har opplevd. Vi fikk høre sterke historier om omsorgssvikt, seksuelt misbruk, overvekt, og at møter med helsevesenet, er noe man ofte må kjempe seg til, gjennom, eller ut av. Det var også besøk fra lederen i Helse- og omsorgskomiteen, Kari Kjønaas Kjos, og Geir Viken fra Vestre Viken HF, det er så viktig at det offentlige møter virkeligheten, og får med seg noe å jobbe videre med.

Jeg kunne skrevet et blogginnlegg om hvert eneste foredrag, om mange møter med mennesker med sine historier, om nesten hvert eneste minutt. Inntrykkene er mange, og disse tre dagene forteller meg at det virkelig er noe som må gjøres. Holdninger må endres, og det må mere kunnskap inn i systemet. Visste du at politiet, lærer, og andre i det offentlige rom ikke har om seksuelt misbruk i skolens pensum? Hva de skal se etter ved omsorgssvikt? Hva som er typiske kjennetegn hos barn og unge som opplever fysisk eller psykisk vold, rus eller seksuelt misbruk? Tankekors, som må på plass for at man skal kunne fange opp de som lider.

Det er så mye positivt som også skjer. Ofte av frivillige organisasjoner, eller tiltak startet av privatpersoner. Det finnes klinikker og aktivitetssentre, gjerne private de også. Disse stedene anvender ofte litt andre metoder for å få mennesker videre, enn tradisjonell behandling i offentlig helsevesen. Problemet er at det ofte ikke når ut til brukeren.

En psykisk helse har vi alle. De fleste kjenner noen, eller har selv opplevd større kriser hvor man trenger profesjonell hjelp. Alle mennesker går gjennom perioder i livet hvor de trenger støtte. Enten fra de nære, eller andre. Det er normalt at livet går opp og ned, og jeg tenker at vi er tjent med, at alle viser respekt for andres reaksjoner, tanker og følelser. Funker ikke hodet, er det vanskelig å få gjort noe som helst, uansett hva slags kriser vi står i.

For interesserte kan følgende sider sjekkes ut:

Dokumentar om musikkterapi
www.lykkepillenfilm.no (en dokumentar om feilmedisinering av ei jente på 16 år)
www.incita.no (et privatdrevet helseforetak som hjelper i forskjellige livsfaser)
www.utsattmann.no (organisasjon for menn som har opplevd seksuelt misbruk)
www.lmso.no (Landsforeningen for seksuelle overgrep)
www.aurora-stotteforening.no (Støtteforeningen for mennesker med psykiske helseproblemer)
www.wso.no (We Shall Overcome, bruker- og interesseorganisasjon for menneskerettigheter, selvbestemmelse og verdighet innen psykisk helse)
Her er noen bilder fra disse tre dagene: