Julen jeg satt alene

3.desember, 1.søndag i advent, det kimer snart til julefest, og kanskje gleder du deg, kanskje gruer du deg? Kanskje er adventstiden den beste eller verste, julaften, romjulen, eller nyttårsaften. 

For mange år siden var julen for meg preget av serinakaker, julekalender på NRK, julepyntet hus, bursdagsfeiring og masse familiekos. Julen var en tid for glede, ro, forventing og fri.

For noen år siden, var julen et mareritt. Jeg grudde meg i mange uker. Visste at jeg ikke klarte å være sammen med noen i julen. Julen som jeg en gang hadde vært så glad i, og aldri hadde jeg tenkt tanken om at den skulle være noe annerledes. Sorgen på julaften da jeg ikke klarte å reise noe sted. Jeg hadde vært alene i 4 måneder. Alene. I traumene mine, i en verden hvor alt bare var kaos og mennesker ikke var vennene mine. Nå sto julen for tur, i total ensomhet, selv om familien min satt og ventet og måtte spise middag uten meg. Det gikk to døgn, da klarte jeg ikke mer. Da ble jeg lagt inn på akutt-psykiatrisk avdeling etter å ha vært altfor lenge alene, med altfor mye vondt. Moren og faren min kom til leiligheten min, det var en nedsnødd bil og et nedsnødd inngangsparti. De måtte inn, de visste ikke om jeg var i live eller ikke. Jeg hadde ikke klart å si at jeg var på sykehuset, det var for mye stress bare å være der. Kontakt med enda flere klarte jeg ikke. Til og med foreldrene mine, for meg var all kontakt med mennesker er mareritt. De fikk beskjed noen minutter etter de kom til leiligheten. Minutter som antakelig var et helvete for dem.

Julen gikk og nyttårsaften ble feiret på sykehuset. Bursdagen min også, i en seng med snille engler rundt meg som prøvde å gjøre så godt de kunne for å ikke stresse meg for mye, samtidig gi meg omsorg.

Verden var vond, den var håpløs, den var uutholdelig. Jeg var innlagt i 5 uker etter dette.

Idag er jeg svært glad for at jeg lever. Det et nemlig ingen selvfølge, noen år etter denne innleggelsen holdt kroppen på å gi opp av selvforakt, hat og traumer. Jeg lærte at jeg selv velger hvordan jeg vil leve. Hvordan jeg skal tenke, hvordan jeg vil møte hver dag. Vil jeg bekymre meg, eller bruke energien for å finne løsninger? Vil jeg oppsøke andre mennesker, eller være ensom? Vil jeg irritere meg over bagateller eller ikke? Jeg lærte at jeg har makten til å bestemme over eget liv, og hvor fokuset skal være.

Jeg gleder meg for hver dag. Hver eneste dag har så mye godt å gi.

Beklager, jeg kan ikke si meg enig i at det et kjipt vær. At det er dumt at det er mandag. Eller at damen på gaten ikke burde ha den litt for runde magen sin. Vi lever. Det burde holde.