Hvorfor må det være tabu og være menneske?

-Bilde: Fordi alle tanker, følelser, det vi sier og gjør har en ringvirking for oss selv og andre.

Jeg har bygget opp livet mitt helt fra bunnen. Ikke som de fleste, ved å gå en vei fra fødsel til voksenliv, det vil si, jeg gjorde det også, men etterhvert var livet mitt en nedadgående spiral som nesten tok livet mitt. Jeg bestemte meg for å snu livet mitt og være med spiralen oppover istedet. Snu om på negativ tankegang, legge fortiden til fortiden og gjøre det beste for meg selv til enhver tid.

Det har vært mye jobb. I tillegg til nevnt ting ovenfor ville jeg bli kjent med alle følelser og bli trygg på dem, få bevissthet på når jeg var sulten/mett, tørst og ikke-tørst, få vekk angst, tvang og selvskading. Og bygge opp dagliglivet mitt så jeg hadde det best mulig. Daglige rutiner skulle på plass, alt man skal gjøre i forhold til personlig pleie, husarbeid, praktiske gjøremål både hjemme og utenfor huset. Hjernen måtte trenes opp, den hadde vært flat og full av traumer i mange år, og alt jeg en gang hadde lært, måtte enten friskes opp eller læres på nytt.

Idag har jeg alle daglige rutiner på plass, og har trent opp hjernen min til å henge med og fått tilbake mye av det jeg en gang kunne. Men ennå kan jeg bli spurt om ting fra barndom/ungdomstid/voksentid som enten er borte, eller jeg aner at det kanskje er noe jeg har vært med på. Jeg har jobbet meg til et velfungerende liv, både privat og jobb. Jobben var verdt og ta, og jeg vet at det ikke alltid er så mye som skal til for å endre på noe. Jeg hadde alt som skulle trenes opp, fra jeg sto opp til jeg la meg, mange har noen, eller ett element av det jeg har jobbet meg ut av. Jeg er stolt av jobben jeg har gjort, men dette er ikke et skryteinnlegg. Jeg skriver det for å kanskje inspirere noen der ute, i det minste kanskje belyse det at vi alle er mennesker, som ikke alltid får til alt, og at vi noen ganger trenger å gjøre endringer i livet. Det er selvfølgelig greit, ellers hadde det vært rart at mange mennesker sliter på sine vis? Noen brekker foten, andre trenger å lære å sette grenser. Noen har mennesker i livet som sliter på dem, andre har diabetes. Alt er en del av livet, noe kan endres, noe kan læres å leve med på en god måte, men til syvende og sist er vi mennesker med alle våre tanker, behov, fortid og nåtid som vi alle kan bevisst forholde oss til for å få det litt enklere.

I boken min står det mange råd og tips for hvordan man kan bli mer bevisst i hverdagen, og endre livet sitt. Jeg tenker at ingen tanke er dum, eller noen situasjon er for liten, om man ønsker en forandring, spiller det ingen rolle om noen andre har det verre, og andre har garantert stått i samme situasjon eller hatt de samme tankene. Boken er skrevet såvel for de som ikke er fornøyd med kroppen sin, å si nei, til de som sliter tyngre, eller med andre ting som stjeler tid og energi.

Alle tanker er allerede tenkt, det er livene i sin helhet som er forskjellig, og det har vi selv et ansvar for å lære mest mulig om for å ha det bra. Det er ikke alltid like enkelt, jeg har møtt flere motbører enn de fleste, men det er alltid noen der ute som kan hjelpe, forstå eller støtte. Det er ofte det som føles vanskelig, at vi føler vi står alene. Men de er der. De som vil støtte uten å dømme, og være en støtte på veien. Enten det er en partner eller en utenfor hjemmet.

Jeg ønsker dere alle en fin adventstid, og husk, vi er alle mennesker ❤