Muligheter, eller bare krøll?

zipper-2923487_1920

Da jeg hadde det som vanskeligst, var jeg uten egenkjærlighet i 5 år. Spise når jeg ikke ville, utelot å drikke når jeg var tørst og jeg ville dø hver dag. Jeg hadde ingen positive tanker, hverken om meg selv, eller andre. Muligheter så jeg ikke, og ingen positive tanker var mulig å skape av ingenting. Jeg levde i en ekstremsituasjon. Livet byr på mange utfordringer, og noen ganger skjer det ting som gjør at vi mister motet. Noen får det veldig vanskelig fordi en tallerken knuser, en sokk mangler, eller vinduene skulle vært vasket, og blir i dårlig humør. Andre blir lei seg om ting oppstår som oppfattes urettferdig, og klarer ikke helt å takle det, selv om det er en del av livet. Å leve livet er en øvelse. Uansett hvor terskelen er for at de negative tankene våre kommer, så vil vi få det enklere om vi fokuserer en annen vei. Sette ting i perspektiv, velge hva som er viktig. Mange har med seg perspektivene sine fra barndommen, som er som foreldrenes, eller de har blitt til på veien. På godt og vondt. Perspektiver kan endres, og jeg har levd et liv som har satt alt i perspektiv. Jeg har hatt for mye vondt til å bry meg om bagateller. Som jeg kanskje ikke så på som bagateller før. Men som i det store bildet idag, ikke betyr noe mer enn at jeg godt kan leve fint med det. Jeg velger noe annet istedet, jeg velger å le av det, eller bare glemmer det som skjedde. Dette er ikke et ukjent ståsted når man har hatt en nær-døden-opplevelse, hatt ekstreme opplevelser, eller lever under rammer som man ikke kan få gjort noe med, men som er sånn, for eksempel ventesorg (for de som ikke vet hva ventesorg er, så er det når man vet at noen skal dø av en sykdom, men ikke aner når).

Jeg tenker at alle som vil, kan endre oppfattelsen av livet uten å ha levd eller lever under slitsomme vilkår. Om man bestemmer seg for at livet er kjipt, da er og blir livet kjipt. Bestemmer man seg for at skolen bare er slitsomt, stressende og altfor krevende, så blir det nettopp det. Vi utvikler oss fra den dagen vi blir unnfanget, til den dagen vi dør. Vi lærer noe nytt hver dag, kanskje uten at vi tenker over det. Dagene rommer så mye, og hvordan vi velger å takle dem, er opptil oss selv. Men noen ganger trenger vi å lære mer for å få det til, eller litt støtte på veien. Det er jo ganske så godkjent å få opplæring hos en kjøreskole for å få sertifikat, så hvorfor er det ikke alltid så greit å spørre om råd om det som omhandler tankene, følelsene og reaksjonene våre? Jeg vet av erfaring, at det å ikke mestre, eller spørre om råd om det tilsynelatende «alle» får til, kan lage tanker som at det er flaut, nedlatende, at man ikke kan det man burde, eller at man er dum. Ingen er dumme. Vi lærer på veien, skritt for skritt.

Tittelen på boken min «Det handler ikke om å overleve, det handler om å leve», er valgt fordi da jeg selv fikk det bra, så oppdaget jeg hvor mye godt verden hadde å by på da jeg endret perspektiv. Jeg oppdaget at det handler ikke om å hesblese gjennom livet, uansett om man har en psykisk diagnose eller ikke. Boken skrev jeg fordi jeg vet at det er så mange som tviler på seg selv, og hvor grensene for hva man tolerer eller tenker er begrensende, i mange menneskers liv. Fordi de har opplevd noe vondt, eller fordi de har blitt opplært til det. Noen blir lært opp til at de ikke er like mye verdt som andre, ja, kanskje ikke noe i det hele tatt, andre oppfatter ting andre klarer som ikke de selv får til, og ser seg selv som ubrukelige, istedet for å se på sine egne gode egenskaper, eller at man kan lære ved øvelse. Det er mange ting i livet som kan føre til at man mister troen på seg selv. Men det er noe som kan snus, ved å finne noen å støtte seg til og finne nye måter å tenke på, eller at man øver opp tankegangen selv.

I boken min har jeg skrevet en rekke ting man kan gjøre for å se nye veier, eller sette ting i perspektiv. Jeg velger å ikke skrive kun noen setninger om de her, fordi jeg tenker at det gir mye mer å få en helhet gjennom en bok. Motivasjonen min med å skrive innlegg som dette er ikke for å selge flest mulig bøker på grunn av pengene, men med et ønske om å spre et budskap jeg tenker mange kan ha nytte av i dagens samfunn, med alle krav og forventninger. Hadde motivasjonen min vært penger, hadde ikke innleggene sett ut som de gjør heller, og det er ikke mye en forfatter får igjen av et boksalg. Det er få eller ingen som skriver og selger bøker for å tjene seg rik.

Ingen er perfekte (hva nå det betyr), alle gjør så godt de kan, og det å ikke få til ting er noe som alle opplever i livet, så man er ikke dum eller mislykket om man ikke er der man ønsker å være, eller sier eller gjør de rette tingene bestandig. Vi er mennesker, og har mye vi skal forholde oss til i løpet av en dag, en uke, en måned, et år.

Jeg heier for at vi skal få lov til å være mennesker, og at det å lære underveis er en del av livet. Ingen vil si til 1-åringen at h*n er dum av å falle når de lærer seg å gå. Det syns jeg burde gjelde for alle aldersgrupper, i livets situasjoner.