Normalt med lav selvtillit?

Jeg leser mange steder at det er «vanlig» å ikke like seg selv. At det er helt greit å ikke like rumpa si eller føle man ikke er god. Hvorfor er det «vanlig»? Jeg vet, at en god selvtillit og selvfølelse er selve grunnlaget for hvordan man håndterer dagliglivet med alt det innebærer, og de store hendelsene i livene våre. Valg, store som små blir preget av hvordan vi ser på oss selv, og hvordan vi føler oss påvirker ikke bare oss selv, men også mange rundt oss. Lav selvtillit/selvfølelse kan føre til at man stadig går med redsler inni seg, og at man ikke klarer å vise den man er. Man tar valg man egentlig ikke kan stå inne for, og noen ganger kan man bli tatt for å være avvisende/uinteressert fordi man ikke klarer å være seg selv.

Det er mulig at mange unge jenter og gutter, og voksne kvinner og menn ikke er fornøyd med seg selv. Det betyr ikke at det er «greit», at det skal være en hvilepute fordi så mange har det sånn at man ikke gjør noe med det. For man får det så mye bedre om man gjør noe med det!

Når jeg først ble kjent med offentlig psykiatri, var det nettopp det jeg tok opp først. At jeg hadde så dårlig selvtillit. Det ble ikke sett på som noe problem, fordi det var så mange andre som også hadde det sånn, det var bare sånn det var i verden. Jeg har hørt om liknende historier, hvor ikke det blir lyttet til, det skal tas tak i traumer istedet, og andre ting man syns er vanskelig. Hadde noen begynt å nøste opp i mine første ord den gangen, hadde antakelig jeg unngått å havne der jeg gjorde, i fullstendig selvhat der jeg spiste uten at jeg var sulten, lot være å drikke når jeg var tørst, unngikk å gå på do når jeg måtte, eller det motsatte, truet meg til å gå på do når jeg ikke måtte. Det førte til at mine kroppsfunksjoner og følelsen av tørst og mett, og blærefunksjonen ble ødelagt.

Er det noe som er viktig å ta tak i, er det selvfølelsen/selvtilliten. Når jeg idag ikke kan tenke meg å si noe stygt om meg selv, hverken i mitt eget hode eller til andre, var jobben verdt å ta. Valgene og livet blir så mye enklere, og folk vet hvor de har meg. Leve gjør jeg og, det er ingen selvfølge at jeg er her idag.

Det er en jobb ofte å komme til det faktum at man er fin, både fysisk, mentalt og praktisk. Det er ikke gjort over natten, men jobben er vel verdt og ta.

Det påvirker deg. Hvordan du lever med deg selv, og andre.

Og gleden og friheten man føler ved å være god mot seg selv, og følgene av det, er verdt jobben.

Frykt, redsler, tvil, mistillit og hat har aldri ført noe godt med seg. En fryktreaksjon er egentlig en funksjon i hjernen for at vi skal kunne beskytte oss og klare kriser som branner, møte med farlige situasjoner og gå bort når vi vet vi bør. Hjernen må ofte læres bort fra det den har lært seg; nemlig å være redd for, og mislike eller hate noe som ikke gir noe som helst gevinst.