Kanskje vi alle er store eller små påskemysterier?

Jeg tror de aller fleste kan kjenne på det å stå alene en eller flere ganger i løpet av livet. Uansett om man opplever store kriser, eller om man lever et liv hvor man møter utfordringer hvor man ikke får forståelse, støtte, eller rett og slett bærer på noe man ikke har delt med noen; av ulike grunner.

Alle mennesker har tanker og følelser. Som buldrer og summer, gnistrer og synger. Noen er gode, noen er vonde. Alle disse tankene og følelsene er våre egne, og kan romme så mye mer enn andre kan forstå. Uansett om det gjelder gleder eller sorger.

Å ha respekt for egne og andres tanker og følelser, og at vi er mennesker alle sammen på godt og vondt… Alle er ikke lært opp til å få vise følelser, at de er gode og fine som de er, og noen har opplevd noe som gjør at de ikke klarer å møte andre mennesker der de er. Kanskje de ikke orker å møte seg selv i første omgang heller. Livet kan romme så mye. Men alt godt starter i hvert enkelt menneske. Og påvirker igjen enkeltmenneske og så de dem møter.

Jeg har en gang selv vært langt avgårde fra det som kalles et godt liv. Jeg vet det er hardt å stå i det vonde, det kan til og med være litt rart å stå i en mestringsfølelse som ingen forstår. Men JEG kan kose meg med gledene.

Jeg eier min historie. Jeg eier mine tanker, opplevelser og følelser. Det er lov å være menneske med alt man rommer.