Når huden må av

Når man kjenner at huden må av. At angsten spiser opp hver celle i kroppen og stemmene i hodet forteller deg hvor ubrukelig du er. Hvor lat du er. Hva som egentlig burde vært. Alene i stormen. Må ikke tenke. Må bare bort. Tankene hviler aldri. Tanker som aldri går bort. Tanker som blander seg med gjentatte traumeopplevelser som hjernen er vant til å leve i. Stormen som rir i hele systemet, et system som ikke lenger har plass til godhet. For verden er alt annet enn god. Hjernen tenker det er sånn, fordi det er det den har sett. Aldri mere ro. Vil bare bort. Kan ikke dø, da forlater jeg det jeg er fortjent til å leve i. Hat. Fordi jeg valgte selv. Fordi stemmene i hodet ville ikke være med på å lage et godt liv. For det gode livet finnes ikke for tankene. Det harde livet som hjernen er vant til er det som rår. Det er ikke rom for godhet. For godheten er ufortjent. Man fortjener ingen godhet når man ikke lever som man bør. Man kan bare våge å ta egne valg. Da vil noen si noe. Stygge ting som limer seg fast til mønstrene som allerede er dannet i hjernen. En gjenklang som kommer når noe vondt blir trigget. En bekreftelse på at verden er vond. En hjerne som aldri har lært å se det gode. En hjerne som har blitt fylt av stemmer som skremmer den tøffeste seiler.

En stemme sier: «pass deg, det kommer noen å tar deg.» En annen sier: «fy faen så elendig menneske jeg er.» En tredje stemme sier: «kan ikke jeg få leve som andre? Et liv i frihet, utenfor husveggene, med mat i skapet og rent bad?» Så kommer den første stemmen igjen: «ikke gå ut!!» Så kommer den andre: «Jeg er jo jævlig», og en bunnløs håpløshet som det ikke finnes håp i er det som er gjeldende. På siste vers kommer den tredje stemmen inn igjen: «Men noen må da være glad i meg?» Nr 1 svarer: «Ikke faen om noen får komme. Ikke ring. Ikke pling på telefonen. Jeg klarer ikke. Jeg dævver.» Nr 2: «Jeg klarer ingenting. Verden er ingenting. Ingenting.» En liten stund i dypeste mørket, før nr 3 kommer inn: «Jeg kan jo ta meg litt vann.» Nr 1: «Ikke rør deg, da kommer alt det vonde opp igjen, det kjennes akkurat ut som istad, en knyttet neve som borer seg ned i hjernen. Faen. Må sitte.» Nr 2: «Jeg er ingenting.» Nr 3: «Men er det ingen som kan komme å hjelpe meg?» Nr 1: «Ikke ring noen!! Ikke spør om hjelp!! Kan ikke bli noe annerledes enn igår, da hjernen vrengte seg inni hodeskallen og hjertet hoppet som det ville.» Et hat som skaper så mye ubehag i hodet, at ingen tanke kan tenkes uten enormt fysisk ubehag oppå den knytteneven som allerede står der. Vil ikke. Kan ikke. Må bare være her. I ro. Ikke tenke på noen. Må ikke tenke på noen. Nr 2: «Jeg har det som fortjent.» Nr 3: «Men faen, jeg har det så vondt, kan ingen komme å hjelpe meg!» Hjernen er i vakuum, det er tett, bare det å puste gjør hodet verre. Tenker ikke. Er ikke plass til noe. Lukker øynene. For mye i stillhet. Åpner øynene, for mye impulser. Fester blikket på noe på veggen. En prikk, og lagrer hver eneste uregelmessighet på tapeten. Kan ikke ha noe andre impulser. Ikke lukke øynene, da er traumene tilbake. De vonde tankene, hjernen er overbelastet og klarer ikke ha vonde tanker. Hjernen er død. Hjernen får ikke ro. Men en lammet hjerne skriker etter kjærlighet for å fylle hode og kropp med ro. Et skrik som kommer fra et sted hvor lageret er tomt. Som trenger å fylles. Med godhet. Et glass vann når jeg er tørst, å tisse når jeg må. Å ligge når jeg trenger hvile. Å reise meg når musklene skriker etter å ha sittet stille i 9 timer. Tankene begynner å koke igjen. Hvem kan jeg ringe? Ingen. Alle er trusler. Alle gjør meg vondt. Alt som minner meg på mennesker gjør at knytteneven kommer på sin vante plass. Midt oppå hodet, der det føles som at hodeskallen er fjernet, og dermed rett ned i hjernen. Den viser ingen nåde. Med følelsen av knytteneven kommer traumene i systemet og pumper angsten rundt. Traumene forsterker følelsen av knytteneven og følelsene er ikke lenger definerbare, for kroppen er død. Den enser ikke lenger hva som er rett og galt. En stemme forteller meg: Jeg klarer ikke mer. Kan ikke dø, fortjener å leve sånn. Jeg har selv gjort det sånn, ved å bruke min egen stemme som hjernen min ikke var istand til å begripe fornuften av.

Valgene mine stemte ikke med andres ønsker. Valgene mine stemte ikke med alt jeg måtte følge av normalitet. Valgene mine var ikke bra for andre. Men for meg var de den eneste sannheten. En sannhet jeg fikk juling for. Mental juling fordi det stemte ikke med andres ønsker, behov, forventninger og krav. Fordi jeg, skulle velge mitt liv, ble andre lei seg. Eller mente var galt, av mange forskjellige grunner. Og hjernen min klarte ikke stå i egne gode sannheter, fordi den var lært opp til å følge andre. Følge andre som mente de hadde rett. Med skremsler om utestengelse, og krav om å følge det som var satt opp. Men hvordan skal man klare å ta egne, selvstendige valg når hjernen ikke klarer å se at det er rett å følge seg selv? Hjernen vår formes av det den blir vist. Både på godt og vondt. Mønstre lages i tur og orden, og en utrenet hjerne sluker alt. En hjerne som ser, lærer og lagrer, men som ikke kan reflektere over det den ser. Læringen blir noe annet enn fornuft. Læren blir et skall som legger seg utenpå ens eget kjærlighetssystem. Et system som vil, så lenge man lever, uansett hvor dårlig man er, kjempe om noe. Noe som heter ro. Balanse. Egenkjærlighet. En stemme som nesten blir borte, men som iblant kommer ut som tårer av håpløshet, noen hyl som ingen nesten orker høre på, en lengsel som ingenting annet enn godhet kan gjøre noe med.

Verden er gal. Fordi hjernen har laget mønstre som ikke stemmer med det den trenger. Å være sunn, frisk og i balanse. Alt blir farget. Eller gråmelert om du vil. Ingen tanker blir rene. Et forsvar bygges opp. Og med forsvar kommer strategier for å beskytte seg mot det vonde. Strategier som skrur en lenger og lenger inn i spiralen. En spiral som er som spiraler, det blir krappere svinger, og mindre og mindre rom for refleksjon, valgmuligheter og tanker om fornuft. Til slutt når man endepunktet. Eller vendepunktet. For når snur man? Når man ikke orker mer. Noen snur ikke, men stanser innerst i spiralen. De klarer ikke mer, av nederlag, motgang og negative dager. De skal ha all respekt, for de har gjort så godt de har kunnet. Verden kan gå videre. Da må man vite noe om hvordan man snirkler seg oppover igjen. Å krabbe oppover svingene i spiralen til forsvarsmekanismen litt etter litt slipper tak. Verden blir videre, verden blir et godt sted å være. Verden kan jammen meg bare være. Verden er min. Min verden. Hvor alt kan bestemmes av meg. Fordi jeg fortjener det. Jeg ser hva jeg vil. Hva som er godt for meg. Og jeg tør. Fordi innerst i spiralen, der veien enten må gå oppover igjen, og livet ender, blir et valg som jeg klarer. Fordi det er en stemme langt der innefra som gjerne vil leve. Som kanskje kan erindre noe godt, uten at følelsen er der, men en tanke om noe som en gang var. Å stemme i eget liv, er verdt jobben. Å la andres stemmer råde, vil aldri stilne den stemmen vi har inni oss som er der for å hjelpe oss. Et håp. En visshet. En mulig så liten tanke at den nesten ikke merkes. Men livet i seg selv, et bankende hjerte, følelsen av hud mot hud, følelsen av glede, følelsen av å se rommet uten å få en knyttneve boret ned i hjernen. Et liv.

Boken min forteller noe om min historie. Mekanismene i hjernen og hvordan den er bygget opp, er lik hos alle mennesker. Dermed er mange av tankene de samme, valgene også, men historien er forskjellige. Foredragene mine varierer på tema alt etter hvem jeg snakker for. Men en ting kan aldri utelukkes fra noen av foredragene. Å ta tilbake retten til å leve i tråd med seg selv.