Amaliedagene 2018

Nå har jeg akkurat kommet hjem fra Oslo, og Amaliedagene 2018. Dette er den eneste norske psykisk helse-festivalen som er arrangert av mennesker som har egenerfaring med psykisk helsevern (tekst hentet fra www.amaliedagene.no). Dette er en plass der det blir holdt 5-6 foredrag hver dag i 3 dager, og det starter med en pilgrimsgudstjeneste i Ris kirke med minnemarkering ved «Skammens grav» på søndag, et felles gravsted for psykiatriske pasienter.

Foredragene er variert, og her kommer det historier fra brukere av psykiatrien, organisasjoner, behandlingssteder, politikere, og andre som har noe de vil dele som omhandler psykisk helse. Det vises også dokumentarer fra både inn- og utland, og det er alltid et variert program. Jeg har stått der de to siste årene med boka mi, og syns det er fint å møte mennesker med forskjellig bakgrunn med interesse for psykisk helse. Dette er et tema som opptar meg på så mange måter, fordi jeg vet det hjelper å rydde opp i topplokket, og fordi jeg har selv blitt feilbehandlet i psykiatrien over flere år.

På Amaliedagene er det stor takhøyde. Det er et sted der det settes fokus på det som ikke er så bra med dagens system i psykiatrien, og hvor brukerne kan få ut litt frustrasjon med å fortelle litt om hva de har opplevd/opplever. Jeg vet selv mye om hva det vil si å ikke bli hørt, bli overkjørt, og fastlåst i systemer som gjør at ikke hver pasient blir sett på individuelt, men det er diagnosen som bestemmer behandlingsforløpet. Her er det store forskjeller på landsbasis. Desverre er det mange som jobber i systemet som mener de vet hva som skal til uten å vite historien til pasienten, eller kjenne pasienten overhodet, fordi det kan mye om diagnosen og symptomene. Dette er noe jeg selv har opplevd, og jeg ble en svingdørspasient, hvor jeg aldri fikk hjelpen jeg behøvde, sluttet, startet på nytt, ble sviktet og så ut igjen. Dette er det mange som opplever, og det er gjerne pasienter som ikke klarer å si så mye (mange har problemer med å dele like fort som det er forventet, og det er ikke alltid man vet hvorfor man sliter heller), har komplekse plager og symptomer, en sammensatt historie, eller om man er reflektert (det er ikke alle som jobber i psykiatrien som setter pris på dette..). Mange ser diagnoser, og ikke mennesket foran dem. Det er mange likhetstrekk, men de aller fleste mennesker er ikke like (litt humor må med ;-)), og trenger derfor individuell oppfølging og behandling.

Medisiner er også et tema som er viktig under Amaliedagene. Det er mange som har blitt mye sykere av medisiner, og ikke fått frem følelser og klare tanker fordi de blir sløvet ned. Jeg ble selv frisk uten medisiner, etter årevis med veldig sterke medisiner. Når alt dette er skrevet, så er det mange som får hjelp i psykiatrien. Man skal ikke være redd for å søke hjelp. Og noen ganger er medisiner en løsning. Men man skal være sterk for å være syk i offentlig psykiatri om man ikke blir hørt, og det er viktig å vite om at det finnes andre løsninger, og klageinstanser. Offentlig psykiatri i Norge har endret seg mye de siste ti-årene i Norge siden lobotomering og eksperimentering med sterke medisiner opphørte. Men det er ennå en vei å gå. Da jeg var med i et utvalg tidligere i år i Helse- og omsorgsdepartementet, sa politikerne som var der at det går riktig vei, men veldig sakte. Individuell behandling, å bli hørt, overmedisinering og at man får den tiden man trenger til å blir bra, er temaer som går igjen hos altfor mange brukere. Alle disse orker desverre ikke alltid stå løpet ut.

Sliter du psykisk, ta kontakt med noen. Man trenger ikke ha en diagnose for å ta kontakt med noen å snakke med. Jo tidligere man får nøstet opp i det man sliter med, jo større er sjansene for at det ikke setter seg fast i hverdagen og vanskeligere å håndtere.

Alle har en psykisk helse, og det omhandler alle følelsene og tankene våre, og hvordan vi har det mentalt, fra fødsel til død. Vår psykiske helse må pleies hele livet, for at vi skal takle det vi møter, og for at vi skal ha et godt liv, akkurat som å ta vare på oss selv fysisk med riktig mat, drikke, hvile og bevegelse. Man er ikke dum selv om man ikke forstår alt som skjer i hodene våre, eller har det vondt. På lik linje med at man ikke er dum om man brekker et ben eller har eksem. Vi mennesker trenger hjelp gjennom hele livet, uansett hva det gjelder.

Jeg tok ingen bilder i løpet av disse dagene, men jeg legger ved et bilde av meg og moren min, som er med fordi hun har skrevet et kapittel i boka mi om det å være pårørende, og har mye kunnskap om hvordan man kan leve et levelig liv som forelder selv om barna ikke har det bra. Hun har også et innlegg under foredragene jeg har. Gå også gjerne inn på www.amaliedagene.no for mer informasjon om denne psykisk helse-festivalen, den blir nok arrangert til neste år også.

Bildet kan inneholde: 1 person, smiler, nærbilde