Egoist, er jeg virkelig det?

Nå har jeg vært uten angst, tvang, panikk, isolasjon og psykiatri i snart 5 år. Jeg tok selv valget om å være lenger her på jorden, jeg tok selv valget om å ta tak i eget liv. Utenfor psykiatrien, men sammen med noen som SÅ MEG. I løpet av denne tiden har det skjedd utrolig mye. Det største som har skjedd meg er ikke at jeg har utgitt en bok, eller andre synlige bragder som andre ser. Den største bragden har vært å kjempe seg gjennom hverdager med tvil, rastløshet, utmattethet og sinne. Og å komme helskinnet gjennom dagene. Å kjenne ro i hjernen, har tatt veldig lang tid å venne seg til. At det ikke alltid er stemmer oppi der som forteller om alt det vonde som skjedde en gang, eller som fortalte om hvor farlig det var å røre på seg, drikke vann eller gå på do. Å leve et fredelig liv, er min største bragd. Å overleve, bygge opp kroppen min fysisk og mentalt, det er en tid jeg aldri vil glemme, fordi det var hardt. Og gøy. Spennende, og utrolig frustrerende. Idag holder jeg fortsatt på å lande. Fordi jeg har ikke levd et liv uten mentalt stress siden jeg var noen dager gammel, inntil for få år siden. Jeg er så utrolig glad for at jeg har gjort dette for meg selv. For uten meg, så ville jeg ikke vært her.

Årene har bydd på en haug med utfordringer. Utfordringer jeg ikke visste fantes, og utfordringer som dukker opp i mange menneskers liv. For meg som ikke hadde hatt et nettverk i det hele tatt på 5 år, ikke engang foreldre i hjertet mitt, har jeg brukt mye tid på å bygge nye, gode relasjoner, og å jobbe meg gjennom relasjoner jeg hadde et forvridd forhold til. Det er ufattelig slitsomt å være psykisk syk blant andre mennesker, men overraskelsen kom da jeg ble frisk og skulle være sammen med andre, bli kjent med nye, og danne et nettverk som voksen. For jeg alltid ha stempelet «psykisk syk» for mange. Jeg har selvsagt ingenting imot mennesker som sliter med psykisk sykdom, men å skulle bli tatt for å være skjør og ikke helt smart, også etter at jeg ble frisk, ble rart. Jeg var blitt behandlet sånn i mange år før, men når jeg var frisk, så var jeg fremdeles i den for mange. «Tåler ikke så mye», «skjønner ikke så mye», «treg» osv. Det er utrolig hva man kan lese mellom linjene, og også bli fortalt med klar tale.

Jeg måtte forholde meg til en verden hvor økonomi ble et tema. Det står nemlig ingen klar og sier; «jeg vil gjerne hjelpe deg å bygge opp et nytt liv, skal vi se på hva du trenger for å komme deg opp?» Jeg har fått hjelp av mine nærmeste. Men at kampene skulle bli så harde fra mange andre hold? System som ikke fungerer, ovenfra-og-ned-mennesker og psykisk-syk-stemplet.. Jeg skjønner at mange ikke klarer å bygge seg opp igjen. Når man har stått utenfor et nettverk, med lav/ingen inntekt, og stadig blir møtt med lukkede dører eller man blir regelrett tråkket på av andre mennesker. Noen blir dårlige, begynner å ruse seg, eller til og med velger å dø. Desverre er historiene der.

Jeg har lært opp hjernen min til å slutte med angst, tvang, depresjon og jobbet meg gjennom traumer, frykter, uvaner og bygget nye tanker, nye valg, et nytt grunnlag for alt jeg har i livet mitt. Jeg har lært hjernen min til å gjøre ting i ro. Det krevde tid, for den var vant til å gå på høygir, noe skulle være galt, og det ble alltid verre etterpå. Jeg måtte repetere barneskolepensum, ungdomsskolepensum, friske opp hjernen fra barndommens julesanger, barnesanger, barne-tv, hva den der kaken med hvit glasur (var det riktig at det het glasur også) het, og hvordan landet vårt er bygd opp. Jeg måtte lære meg alt som hadde skjedd i verden teknologisk sett. Ikke rent lite på fem år. Alt av mat, drikke, musikk, bøker, sykkelmerker, bilmerker, het det plaster (eller var det et annet ord jeg blandet med jeg mente?), skulle friskes opp. For å nevne noe. Det er utrolig mye man fyller inn i hjernen i løpet av 30 år, av materielle fakta og hendelser, historie og følelser.

Følelser måtte gjenkjennes, læres å kjennes, og takle å leve med dem. Følelser som jeg aldri hadde kjent før, følelser jeg hadde kjent men aldri vært helt bevisst på, og ikke minst, alle mine tidligere følelser hadde alltid hatt en smak av angst i seg, uansett hvilken, og måtte kjennes på. Gang etter gang. Over tid. Lang tid.

Jeg kjente alltid etter hvilke situasjoner som ga meg energi, og hva som stjal energi. Jeg ville leve godt, og jeg ville ha en hjerne som jobbet med meg, ikke mot meg. Jeg lærte meg min egen kropp og hode å kjenne. Godt. Veldig godt. Jeg leste meg opp på hvordan utviklingen hos barn skal være, og lærte meg selv opp fra først et 4 år gammelt barns perspektiv, noe av mitt lå allerede tilbake der. Og den 4-åringen måtte trygges, veiledes og vokse. Jeg hadde ikke hatt ro i kropp og hode siden jeg bare var noen dager gammel. Da startet reisen med først fysisk sykdom, deretter en god blanding av fysisk og psykisk sykdom og plager som aldri ga meg ro.

Når man i en slik oppbygging av ALT i et menneskeliv opplever å bli møtt med stengt dør, fordi man ikke har levd eller må velge utenfor «normalen», er det ganske tøft. Å bli kalt egoist, fordi man så veldig trenger en pause fra alt som er nevnt ovenfor og trenger å sove litt istedenfor å være med på noe. Å bli ledd av, fordi man ikke gjør eller er som «alle andre». Fordi man ikke har levd et liv som tilsier at ting ikke kan alltid gjøres «etter boka». Den uskrevne boka om hvordan man gjør ting. Det har vært tøft, men jeg var, og er tøffere. Jeg har hver dag minnet meg på hvilken bragd det har vært og klare å komme dit jeg er. Uten å støtte meg selv med en slik påminnelse, hadde jeg nok valgt å dø. Jeg måtte snu alle situasjoner hvor noen valgte å mene noe om meg som ikke var sant. La være å ta det innover meg, minne meg selv på hvem jeg var/er, og gå videre. Man ser hvem mennesker er, og ikke er i livets mange prosesser.

Jeg, utålmodige Elisabeth, har smurt meg med tålmodighet. Mye tålmodighet. Når jeg hadde øvd meg på å gjennomføre en vanlig dag med husarbeid og helgen kom, så var jeg sliten. Ville bare sove. For så å faktisk få kjeft fordi jeg ikke ville ha besøk. Realiteten, og nesten ikke fattbart. Rastløsheten for å dra på byen en tur, en tur på kino, eller bare gå en tur, måtte snakkes med og smøres med tålmodighet. For jeg måtte hvile, for å klare neste dag med opptrening og verden der ute.

Vi vet aldri hva mennesker rundt oss har inni seg. Hva de holder på med og fyller dagene sine med. Be kind. Always.