Jeg flyktet inn i smerten

Jeg ble nesten født med atopisk eksem. Da jeg var 5 uker gammel brøt det ut første gang, og jeg så ut som en kjøttkake, har foreldrene mine fortalt meg. Psykiatrien sa at angsten min antakelig startet på grunn av all kløen, fordi jeg følte meg fanget i egen kropp. Det tror jeg gjerne på. Ett myggstikk klør ganske mye. Når kroppen er full av kløende eksem og sår, så er det mye å ta for et lite spedbarn.

Senere opplevde jeg vonde situasjoner som fikk fart på angsten, og utviklet tvangsrutiner for å ha en viss kontroll. Det skal jeg ikke skrive om nå, jeg vil skrive om selvskading. Jeg har aldri kuttet meg, som mange gjør når de selvskader seg. Jeg hadde jo allerede noe å ta av, en åpning i huden jeg kunne benytte meg av. Jeg har brukt mye rare redskaper for å grave dypt i huden, så smerten ble større enn smerten inni meg. Jeg ble godt kjent med fysisk smerte, og hvor mye jeg måtte grave for å komme til at den smerten overdøvde den psykiske smerten. Det var sabla vondt, men samtidig godt. Fordi den tok fokuset bort fra de vonde følelsene, og ga meg litt «pause». En pause som ble erstattet av så mye annet. Den psykiske smerten var ikke borte, den lå under den fysiske smerten og ulmet. Når såret hadde gitt meg nok «tilfredsstillelse», ble jeg sint. Fordi jeg hadde skadet meg selv. Jeg følte meg dum, fordi jeg ikke klarte å håndtere den psykiske smerten min må andre måter. Jeg skjems over sårene mine. Den «pausen» det ga, gjorde at den psykiske smerten ble enda større enn før. Det var også en trygghet i å grave i sårene mine. Jeg visste hva jeg holdt på med, og utviklet en doktorgrad i å vite hvor lang tid det tok før det sluttet å blø, når det kun kom klar sårvæske ut, og når det la seg en hinne over såret. En hinne som ikke ble der så lenge, men da hadde jeg kunnskap om neste stadie, og hvordan såret så ut, føltes, hvor langt jeg måtte ned, gjør lang tid det tok for å gro…. Kjekk kunnskap for forskere. Litt manisk kunnskap i mitt liv. Jeg hadde full kontroll på noe. Tryggheten som kontrollen ga meg, gjorde det også vanskelig å slutte. For det var mitt fluktsted når ting ble for vanskelig å håndtere med tankene og følelsene mine.

Leger ved enkelte legevakter i Norge straffer de som kommer med skader de har påført seg selv. Pasientene får ikke bedøvelse ved sying, fordi «du er jo så vant til smerte», og legene mener at de skal skjerpe seg…

Ikke døm de som selvskader seg. De vet ingen andre måter å håndtere den indre smerten på. Gi de heller en klapp på skuldra eller en klem.