Å være avhengig…

Jeg vet ikke hvor mange som kan kjenne seg igjen i mine opplevelser, da de eskalerte til ytterste grenser, veldig ofte. Men jeg har allikevel lyst til å skrive om deler av det jeg har erfart, fordi jeg tror mange kan kjenne seg igjen i kjernen av det. Nemlig å fortsette i trygge og vante tanker og måter å velge på, som ikke er særlig gode.

Jeg sammenligner mine opplevelser med det å være avhengig, kanskje på samme måte som alkoholikere, fordi det var så lite som skulle til for å falle tilbake i gamle, trygge og vante måter å leve på. Og i litt tilfelle betød det at jeg sluttet å ta vare på meg selv, og spiralen ville gått nedover som den hadde gjort i mange år før. Selvhatet hadde vært så stort, men og så trygt fordi jeg visste hva jeg hadde å forholde meg til, at det dro i meg i hvert eneste valg der jeg måtte velge bra for meg selv for å komme meg videre ut av avhengigheten som besto av å velge dritt for meg selv i både tanker og handlinger. Men så farlig å velge noe ukjent! Og fortjente jeg det? Dette er tanker som veldig mange tenker, og er lett å følge, nettopp fordi det er så trygt, og virker sant for dem det gjelder at man må følge gamle, vante tankemønstre.

Den første tanken min i en valgsituasjon var (helt i de små valgene som å drikke vann når man er tørst), var at jeg ikke fortjente det. Og deretter kom kampen om å gjøre det som var bra for meg, eller følge gamle tanker. Og det kjentes så trygt å la være for eksempel å drikke det glasset med vann, fordi jeg da visste hvordan jeg fikk det etterpå, og det visste jeg hvordan jeg skulle håndtere. Men var det verdt å gå tilbake? Å kjenne kroppen bli syk både fysisk og psykisk av at jeg tok dårlige valg for meg selv, i all min våkne tid? Jeg var helt utslitt etter å ha torturert meg selv i fem år, og visst ikke hvor mye kroppen min lenger klarte av nedbrytning, da jeg allerede hadde vært gjennom en kveld da jeg holdt på å forsvinne. Dø.

Valget ble dermed veldig enkelt, og ufattelig vanskelig på en gang. Det dro i hver sin retning, og det var kamper i alle mine våkne timer. Kjernen i dette, å ikke tørre å bryte ut av dårlige, destruktive vaner, eller ville det beste for seg selv, er noe mange sliter med. Med negative tanker om seg selv for eksempel. Eller være fastlåst i handlingsmønstre som er trygge, men ikke særlig givende.

Ja, jeg er over middels engasjert i det å tenke positivt, ikke bry meg om bagateller og det å velge det beste for meg selv. Men når opplevelsene av selvhat ble så sterke over så mange år, og jeg var totalt utslitt av å dytte meg selv ned og av angst-adrenalin, så ble kontrastene store når jeg opplevde etterhvert hvor godt det var/er å velge gode tanker og valg for meg selv. For meg handlet det om selvhat, og det går langt utover det å være misfornøyd med rumpa si eller være litt sint på seg selv.

Men alt er et valg. Jeg har ihvertfall ikke tapt på å bli bestevenn med meg selv. Jeg har fått LIVET, ikke lenger en haug med mestringsstrategier for å kun såvidt overleve. Og ingen kunne, eller kan ta valgene for meg. Jeg har prøvd det også, det fungerte ikke i det hele tatt.

Jeg vil aldri gi meg med å snakke om å være sin egen bestevenn. Fordi jeg vet hva det betyr å være sin egen fiende, og også hvordan det er i andre enden av skalaen, å respektere seg selv på heltid. Men jeg overøser ingen. For alle må få lov til å ta sine valg, akkurat som jeg må ta mine.

Alle mennesker, i alle livssituasjoner, tar mange tusen valg hver eneste dag. Sørg for at de er så gode som du kan!

Vil du lese mer om min historie, og med temaer som berører de fleste menneskeliv, finnes boken min «Det handler ikke om å overleve, det handler om å leve». Den kan bestilles i alle bokhandlere, i butikk og på nett!