Jeg var en brysom pasient

Jeg var innlagt flere ganger på psykiatrisk avdeling, både som akutt, og over tid.

Jeg har hatt utallige behandlere gjennom mine år psykiatrien, og psykologer, psykiatere, psykiatriske sykepleiere gjorde sitt beste for å gi meg det de mente var best for meg.

Mange hadde mange idéer. Jeg måtte legge vekk tankene, komme meg ut, begynne med medisiner, det ene slaget etter det andre, og helst bare ikke være til bry. Ingen spurte meg hvordan dagene mine var. Ingen visste. Ingen tok seg tid og viste omsorg nok til å skape en tillit som gjorde at jeg klarte å fortelle. De så ei redd jente, som ikke klarte å leve, men ingen av de tok seg tid til å lirke fram det vonde som lå og gjorde dagene mine uutholdelige.

Ingen, i løpet av 10 år, visste hvordan dagene mine var. Hva de inneholdt, og hvordan jeg håndterte dem. Ingen!

De ble oppgitte over meg, en etter en, fordi jeg takket nei til det de foreslo, og de ga meg ultimatum om å følge det de sa, ellers ville jeg miste plassen min. Ingen uvanlig taktikk i psykiatrien, men et stort overtramp. Frivillig tvang heter det. Jeg lurer på hvorfor ingen var mer nysgjerrige på meg og hva akkurat jeg hadde behov for?

Det er ikke enkelt å være behandler i psykiatrien. Fordi ingen menneske er likt, fordi den syke ofte snakker og handler irrasjonelt, fordi man er ambivalent (vansker med å bestemme seg), eller har problemer med å fortelle om sine aller dypeste hemmeligheter til vilt fremmede. Eller andre grunner. Men å se MENNESKET, og ikke diagnoser, er viktig. Ingen menneske ER diagnosene sine, det er ingen som passer til samme behandlingsopplegg, det er ingen som er like. Mye av det man sier og gjør er likt, tankemønstrene er basert på mye av det samme, kamp- og flukt-taktikk. Men alle må behandles forskjellig. Det må utvises stor respekt, imøtekommenhet, omsorg og åpne for metoder for å bli frisk som går utenfor «boksen». Jeg savnet et ønske om å hjelpe, på mine premisser, ikke etter et skjema. Og det har vært og er mange med meg som har opplevd mye av det samme. Å bli sett ned på, rart på, beskjed om å «ta seg sammen» (hva nå enn det betyr når alle tanker og følelser et i kamp hele tiden..), bli truet inn i opplegg som pasienten vet ikke fungerer og mye annet. Noen lever idag, andre gjør det ikke. Jeg lever, men det er ikke på grunn av dem. Det er på tross av dem.

Etter 10 år, var det én behandler som SÅ MEG. Som tok tak i det lille jeg sa, og som skjønte. Skjønte hvilken kraft som dro og slet i meg. Hadde det ikke vært for det, hadde ikke jeg vært her idag. Jeg valgte hennes metode da jeg skulle velge livet igjen noen år etter møtet med henne. Jeg kom meg opp for egen maskin, for jeg hadde ingen tillit til systemet. Det funket, med gode støttespillere.

Til alle pasienter i psykiatrien og til pårørende. Dere lever liv som krever en større jobb hver eneste dag som ingen yrke kan måle seg med. Stå på, det er mulig å komme seg videre!

Til alle behandlere. Vær varsom, vis tålmodighet, omsorg, interesse, og respekt. Ett møte kan rive ned alt. Ett møte kan gi håp større enn pasienten ante kunne komme.

Jeg er ikke bitter på psykiatrien. Jeg lever videre, men jobber du med mennesker, uansett hvor, vis at du bryr deg, og ikke se skrått på noen. Det kan ende fatalt. Et klapp på skuldra, et vennlig blikk, et godt ord, og genuin interesse om et medmenneske skaper håp!