«Ikke gå så inn i det»

Da jeg var syk, så sa mamma til meg: «Ikke gå så inn i det». Den gangen skjønte jeg ikke bæret av hva hun snakket om, da alt det vonde romsterte rundt i meg hele tiden. Det gjorde at tankene mine hadde lært seg å reagere automatisk på alt det vonde inni meg. Med enda flere tanker, enda flere vonde følelser, enda mere frustrasjon og desperasjon. Ingen muligheter i sikte, for hjernen min var nå opplært til å tenke snevert, reagere på en uhensiktsmessig måte, og reagere voldsomt ved alt som rørte ved gamle ting eller utfordrer meg.

Da jeg tok valget om å leve, og ikke bare overleve, kom ordene til mamma tilbake. Å begynne å se om tankene mine, ordene jeg sa, og valgene jeg gjorde var basert på gamle tankemønster, og å bli bevisst på hvor mye jeg «gikk inn i» det som foregikk inni hodet mitt og rundt meg. Det funka! Jeg vil aldri slutte med denne tankegangen, og å være bevisst på hvordan jeg selv reagerer, og responderer. Både til meg selv, og andre. Om det er egne tanker, hva andre sier til meg, eller ting som skjer, har jeg alltid et valg, hvor mye skal jeg involvere tankene og følelsene mine i det? Å se hvordan oppførselen min også endret seg da jeg lærte meg å ikke gå inn med hud og hår, var en aha-opplevelse. Mye mindre drama, både for meg selv og andre.

Dette er en pågående prosess. Alle tankemønstre man legger inn vil være grunnlaget for hvordan man oppfører seg og mye vil da gå automatisk. Både i sitt eget hode, og med de rundt. Men man vil stadig møte nye situasjoner og oppleve nye utfordringer som gjør at det er lurt å tenke seg om en gang eller to før man reagerer.

Dette er noe som jeg tenker er viktig for mange mennesker å tenke over, om man opplever drama i sitt eget følelsesliv, eller sammen med andre. Det er ikke alltid det vi selv tenker og føler, eller hva andre mennesker sier eller gjør som skaper drama i første omgang. Det handler mange ganger om hvordan vi selv velger å motta informasjonen, og respondere på den.

Hva skal man la gå, og hva skal man respondere på?