Når du står alene i kampene

Når man har mye å gjøre, tenke på, eller «stå i», uansett levemåte, vil man noen ganger kjenne seg alene om kampene, både de små og store. For ingen vet hvor mye som kreves. Ingen vet hva man står i. Ingen kan rose en for kampene, iallefall ikke fullt ut, fordi ingen aner hva de handler om i sin helhet. Det er bare du som vet hva du har klart, og klarer hver dag! Heia deg!

Da jeg var syk, levde jeg i det scenarioet hver dag. Ovenfor menneskene i det offentlige, være seg NAV, fastlegekontor eller psykiatrien. I tillegg kommer en omgangskrets som heller ikke har innsikt, det vil de aldri heller få, og det er også litt av grunnen til at det er så ufattelig slitsomt å være pårørende. Fordi man ikke vet. Men så er det vanskelig å være den de er pårørende for også, og skulle stå i de vanskelige situasjonene hvor verdenene kræsjer. En utmattende tid, for alle.

Jeg har hørt det fra mange i ulike livssituasjoner, uten at de har noe med psykisk sykdom å gjøre, men livet kan noen ganger være krevende. Man skal ta krevende avgjørelser, man blir utsatt for sykdom, det oppstår sykdom i nær omgangskrets, man jobber mye i perioder (av nødvendighet), samlivskriser, samlivsbrudd, småbarnstid, krevende tider med den eldre generasjonen og så mye, mye mer. Ingen andre enn de som står i situasjonen vet hvordan det er. Og kommunikasjon er noe av det enkleste, og vanskeligste man holder på med. Man vil gjerne bli forstått, og gjerne få forståelse, og gjerne møte den andre på samme tid.

Livet byr på mye. Å puste med jevne mellomrom, sånn dypt… Telle så langt man behøver for å finne roen, gjøre så godt man kan og ikke gå følelsesmessig inn i alt som skjer… Veldig mange er opplært til å føle, istedenfor å tenke konstruktivt over det som skjer. Følelser er fint, men ikke hele tiden.

Ta plassen din. Kjenn etter hva som er rett for deg. Kommuniser hva som er viktig for deg, be om tålmodighet fra motparten om du trenger det. Vit at den andre ikke aner hva du står i, for selv om de har opplevd noe lignende, vil aldri to liv være like.

Og husk, tankene og følelsene dine er aldri rare, de er tenkt og følt av noen andre før. Noen ganger bør de korrigeres for å få et lettere liv, andre ganger skal de få være som de er, fordi de er en del av ditt liv.

Du er deg. Det holder.