Var det riktig å dele min historie?

Jeg var aldri i tvil om jeg skulle dele min historie eller ikke, fordi engasjementet, og lysten til å dele av dyrekjøpt kunnskap var så stor at jeg måtte formidle det videre. Jeg kjente meg selv og mine grenser så godt, at jeg hadde ingen problemer med å skulle dele. Jeg hadde jobbet meg gjennom traumene, og visste at uansett hva jeg vel spurt om, eller hvem jeg møtte på, ville ikke noe av det gamle blusse opp igjen. Dette var en stor jobb, men livsviktig. Jeg har mang en gang ligget i fosterstilling med kramper, eller besvimt på grunn av lykkefølelse, da dette var noe jeg måtte gjennom for å komme dit jeg er idag.

Jeg deler ikke alt om min fortid. Fordi det ikke har noen hensikt, fordi jeg ønsker at folk flest skal kjenne igjen i de opplevelsene jeg beskriver. Jeg ønsker heller ikke å utlevere andre, uansett om de er døde eller lever.

Etter å ha gitt ut bok, holdt foredrag og snakket med mange mennesker, har jeg på ofte fått spørsmål om jeg skrev eller forteller fordi det er terapi for meg. Svaret er nei, jeg har ikke gjort dette for min egen del. Jeg gjør det for å dele av dyrekjøpt erfaring, og fordi jeg kan sette ord på opplevelser som ingen lærebøker kan.

Jeg vet at noen kanskje aldri blir friske av psykisk sykdom. Eller kan forvente å leve livet som de aller helst skulle ønske. Men jeg vet at de aller fleste kan få en lettere hverdag, uansett om man er syk eller ikke! Det handler om å lære seg noen triks…

-Innse at man ikke er egoist om man setter seg selv først, og er bestevenn med seg selv. Å sørge for luftmasken på seg selv før man kan hjelpe sidemann på flyet… Det gjelder også i hverdagen utenom store kriser. For det kan fort bli små kriser om man ikke passer på seg selv i en travel hverdag.